Helgen 20. til 21. september er det Bokfest i Oslo. Jeg visste ikke om dette før Elisabeth IC spredte det gode budskap via Twitter. Det var det bra at hun gjorde!

Men jeg skal være ærlig. Egentlig pleier jeg ikke å være utpreget litteraturinteressert. Jeg vil riktignok - i fare for å gjenta meg selv - bli forfatter (jada, jada). På en annen side har jeg ikke lest halvparten av forfatterne på bildet over! Men jeg har jo hørt om dem, mange ganger, og jeg vet at det ville være veldig interessant å høre dem lese opp fra bøkene sine, se dem i intervjuer, samt å samle opp litt forfatter-energi fra et flukende nytt og råflott operahus stappfullt av småsprø skribenter. For ikke snakke om Elisabeth og meg!
- Og kanskje deg?

Ikke sjelden føles det som om alle bor i Oslo, eller med nær tilgang til hovedstaden. Jeg vet ikke hvor stor prosentdel av leserne mine som holder til der, men jeg tipper den er ganske stor. Så om alt går som planlagt ville det være like moro og nesten enda bedre å treffe noen av alle dere der ute som vi kjenner fra bloggsfæren! Vi kan utveksle kommentarer uavhengig av Wordpress, beskue snodige forbipasserende, drikke rødvin, utveksle notatbok-erfaringer og gå på kafé! Jeg er spent på interessen rundt dette!

Når jeg skriver dette innlegget har jeg ikke konfrontert noe videre med min med-vestlandske potensielle reisekompanjong, men jeg satser på at det eneste spørsmålet her er om flere hyggelige litteratur-nysgjerrige vil henge seg på. Jeg for min del ser ingen grunn til å la helgen 20. til 21. september gå til spille på noe som umulig kan bli like spektakulært som den spennende kulturbegivenheten i Oslo! Så hva sier du?

Programmet

(fortsettelse…)

Akkurat i de dager der jeg skriver på mitt bidrag til Gyldendals barnebokkonkurranse, oppdager jeg en ny skrivekonkurranse. Denne er på websidene til Cappelen Damm og det er en Krim- og spenningsromankonkurranse. Med det første blir jeg spent og opprømt over å ha funnet hva det neste prosjektet mitt kan bli. Deretter slår det meg at jeg ikke en gang liker krim. Nå er jo ikke fremst nok en spesielt stor bokorm, men når jeg først gripet fatt i en bok, er det slettes ikke krim- og spenningsromanene. Politietterforskning og drap får meg til å gjespe. Ikke at jeg synes det ikke er fælt, eller nervepirrende, for det er det. Kanskje er det nettopp det som er problemet. Det jeg ser for meg som sterotypisk i krim- og spenningssjangeren er nemlig langdryge miljø- og karakterbeskrivelser som støvete gamle menn eller damer skriver ned på bakgrunn av virkelige kriminalhistorier som de har fått inn gjennom politiradioen de har stående på radioen. De skriver dem ned i lange, lange, lange, tykke bøker fordi de vet at alle har hørt om disse skumle sakene som skjer, alle er redde, og bruker de redsel til å gjøre seg spennende med vilje.

Et fremskritt er derfor da at første undertittel i Cappelens konkurranseutlysning er «Finnes det en ny måte å skrive krim på?»

(fortsettelse…)

Et lite stykke utenfor markedsplassen i sentrum av gamlebyen ligger et magisk sted jeg fant på nettet da jeg prøvde å finne ut om det var noe moro å gjøre i Krakow. Snart var jeg der. Massolit Books! En engelskspråklig bokhandel med secondhand-bøker om religion, kultur, sosiologi, sosialantropologi, språk, historie, i tillegg til populærlitteratur og fiksjon - men kanskje aller best - filosofi!

Jeg klatret opp på en stol og begynte å studere sakene.

(fortsettelse…)

Det er i menneskets natur å lengte tilbake til fortiden. Vi har ikke visst det tidligere, men når alle medier for tiden kommenterer en gammel manns kritikk mot noe han av generasjonsmessige årsaker aldri vil kunne forstå (blogging!!!), er vi på tivoli og karusellen går rundt og rundt. Uten ytringsfrihet lengter vi etter den, og når vi har den, blir vi anklaget for å gni den utover offentlighetens tegnepapir slik at den mister sin hensikt.

Når vi mener noe, får vi ikke si hva vi mener. Og når vi ikke lenger mener noe, kan vi si hva vi vil, for det vil uansett forsvinne i all støyen. Meldinger som ruller over tv-skjermen under en debatt, vil ikke bli husket i morgen, sannsynligvis ikke en gang av ytreren selv.

(fortsettelse…)

Torsdag 22. mai hadde jeg min aller siste eksamen i norsk hovedmål på videregående. Det var duket for fagskriving, og jeg skrev så godt jeg kunne i en sådans setting før jeg i et stivt ritual måtte rekke opp hånda for at en pensjonist, en eksamensvakt, først skulle eskortere utskriften min fra printeren til meg selv. Deretter skulle han igjen komme bort og kontrollere at jeg hadde fått den formelle infoen riktig. På eksamen har jeg pseudonym, og dette er et nummer. Dessuten skal alle sidene ha riktig nummer, side 2 side 3, nei, side 2 av 4 side 3 av 4. Rett skal være rett. Frem og tilbake vandret manuskriptet mitt helt til den grå rosinmannen endelig signaliserte at jeg kunne gå, takk.

(Oppgave 2: “Den som ikkje et” av Tormod Haugland, novelle fra samlingen Orden, 1999. Tolk novellen.)

Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør, og hvor var vi før vi ble født? Det er eksistensielle spørsmål som dette, som blir tatt opp i Tormod Haugalands novelle “Den som ikkje et”, tatt fra samlingen “Orden” fra 1999.
Novellen er en dialog mellom to personer, en “mor” og en “jeg”-person, som innledes ved at “mor” prøver å feste sløyfen på det som antageligvis er sin sønn, “jeg”-personen. Det later til at de forbereder seg til en spesiell anledning.

Synsvinkelen i førsteperson reagerer med å fastslå:
“Jeg vil ikke”.
Han vil ikke gå i kirken hvis ikke oldefar skal være med. Det er forståelig. Han er sikkert forferdelig glad i oldefaren sin. Men det han ikke forstår, er hvordan døden fungerer. Saken er at oldefar skal være i kirken, men han skal ligge i kista si, og der skal han ligge, selv etterpå, selv når alle de andre har gått på bedehuset for å spise boller, selv da skal han ligge der. Helt alene.
“Hvor lenge skal. han ligge der?”
“Hele tiden,” sier mor, “Han skal bare ligge der.”
Han forstår ikke.
“Hvorfor?”

Dette er en umiskjennelig filosofisk novelle. Formen, som er en dialog, legger en ekstra tyngde på dette. Da Sokrates gikk rundt på torget i det gamle Athen under Antikken og forkynte filosofiske spørsmål, var det nettopp slik han gikk frem; ved å skape dialog. Det er dialogen som skaper filosofi. Formålet er ikke å komme frem til et konkret svar, men å belyse ulike synspunkter og reflektere over disse. Sokrates mente ikke at han kunne lære menneskene noe, eller at verken han eller noen andre var i stand til å angi “den rette sannhet”. De rette svarene ligger i nemlig i menneskene selv. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene.

(fortsettelse…)

Hvor mange russeknuter jeg har? Lurer du virkelig på det? Skal jeg svare? Okei, jeg har ingen russeknuter. Null! Fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt å gjøre noe med dette da jeg ankom en time før skolestart (vi begynner kl. 9 denne dagen) for å tilbringe en time i et tre. Enkelt, tenkte jeg. Været var fint. Dessuten skulle vi ha litteraturhistorieprøve den dagen, så tiden ville bli svært konstruktivt benyttet, selv om det var i et tre. Men …

da jeg kom og ble møtt av mine medruss som allerede hadde installert seg et par meter over bakken, og da jeg selv grep tak i ei grein for å dra meg opp til dem, kjente jeg at dette fristet lite. Det frodige gresset under meg var så mykt. Jeg bøyde meg istedet ned og kjente på det; det var ikke vått heller. Jeg så på russebuksa mi, tittet opp på ape-medrussen som dinglet med beina mens de leste litteraturhistorie, og jeg så ingen grunn til å la være: Jeg satte rumpa ned på gresset - og der satt jeg!

«Binka, skal du ikke komme opp i treet?»
«Hvorfor skal jeg det?»

(fortsettelse…)

Kjell Askilsens novellesamling Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er den beste boka som er kommet ut i Norge de siste 25 årene, sier Dagbladet. Gratulerer, Kjell. Men hva skjer med det intetsigende omslaget? Dette er hva som i disse dager hender når jeg tar saken i egne hender i et ørlite skoleprosjekt:

(fortsettelse…)

Postmodernisme er en stilepoke/sjanger som blomstret på 80-90-tallet. Selv mener jeg det kan virke som om postmodernismen har sin rot allerede i den frie og umaterialistiske hippiebevegelsen på 60-70-tallet, som opponerte mot den normbegrensede og pliktoppfyllende krigs- og foreldregenerasjonen. Begrepet opptrer allerede i siste del av 1960-årene i forbindelse med billedkunst fra Andy Warhol i amerikansk popkunst.

Postmodernismen kombinerer stil- og sjangertrekk fra forskjellige historiske epoker og kulturelle områder; samt religiøse og ideologiske tanker fra mange forskjellige kilder, forskjellige stilepoker og stilnivåer – mellom gammelt og nytt, høyt og lavt, ofte på en distansert og ironisk måte uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen. Et postmodernistisk trekk er å konsentrere seg om verdier knyttet til livsstil, livskvalitet og moralske spørsmål, fremfor økonomiske og materialistiske emner. Dette kan komme av at foreldrene til etterkrigsgenerasjonen hadde grunnleggende verdier i vestlige industrisamfunn, knyttet til vekst og velstand. Da disse behovene kom på beina igjen, skjedde det en generasjonsforvandling. Der den eldre generasjonen hadde blitt formet av en historisk periode med økonomisk depresjon og materiell knapphet, kunne den neste generasjonen ta dette for gitt. Der foreldregenerasjonen hadde arbeidet for å bygge opp en økonomisk og kulturell velstand, søkte den nye postmoderne strømningen byggesteinene i seg selv; å dekonstruere dem; bygge alt fra hverandre og vise, ikke overbevise, men bare glippe ut vage, distanserte, upersonlige uttrykk av at hele vår oppfattelse av virkeligheten er sammensatt av absurditeter og tilfeldige gjentakelser.

(fortsettelse…)

Har du sett Lost in Translation?

Ja, men jeg synes den var kjedelig.

Hæ?!

Jeg sovna av den.

Hva?
(snur seg) Du da? Har du sett Lost in Translation?

Eeeem. Jeg tror det. Nei, jeg husker ikke. Kanskje?

Hva? Kanskje?!

Du har tydeligvis sett den …

Ja, det er en kjempefin film.
Lost in Translation er virkelig en ordentlig fin film.

Du har visst begynt å se film nå, på ordentlig?

Jo …

Ja, for før var du bare sånn «jeg er abstrakt, jeg er distré og klarer ikke å følge med»

(fortsettelse…)

Det var på biblioteket. Det var rett før dagens aller første kaffe. Det var akkurat da jeg fant ut hvilke bøker jeg kan komme til å få lyst til å skrive en gang. Helst nå. Det kommer og går, glipper ut av hendene mine så snart jeg har fanget det, og jeg logger på pesen for å blogge om det slik at følelsen ikke forsvinner. Men siden det tar så lang tid å logge på disse fjollete steinaldermaskinene, er det kanskje allerede for sent.

Fra hylla så den på meg, allerede før jeg så på den, og den hvisket «se på meg», og jeg så på den: Gunnhild Øyehaugs «Stol og ekstase». Og jeg tok på den. Jeg tok den nærmere og leste: «essay og noveller…». «Det er jo som en blogg», tenker jeg, «essay og tilfeldige, lekne, forvridde, samtidsdigresjoner og novelleaktige øyeblikk», like før jeg oppdager at «åh, det er jo på nynorsk». Men det stopper meg ikke i å like det. Devendra Banhart ler når jeg spretter bort til bibliotekaren og gir henne boka. Jeg vet ikke hvorfor hun ler, for det er vel ikke noe å le av at jeg låner en bok jeg aldri har hørt om før, mest fordi den hadde en fin forside? Bibliotekaren ler ikke.

Her jeg sitter, skriver på særemnet om filosofiens litteralitet, har jeg oppe sånn circa fem-seks tekstdokumenter tror jeg. Jeg teller dem ikke, jeg antar bare hvor mange de er, og roer meg med det. Strødd over hele skrivebordskjermen ligger de og ruger på det SCHVÆRE særoppgaven jeg skal levere på mandag. Jeg vet ikke om emnet er for stort, eller om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg har mye igjen. Jeg gir vekslevis opp, er vekslevis ivrig. Likevel åpner jeg enda et tekstdokument. Jeg må bare blogge noe. Hvem blogger jeg for? Meg selv? Eller deg?

Nåvel, denne er for meg. Jeg har en så sinnsykt trang til å skrive en slags novelle nå. Jeg mener å huske at noen en gang sa at “vi skriver for å føle oss mindre alene“. Det stemmer. Det er ikke det at jeg føler meg så forferdelig alene i sammenligning til hvordan andre måtte føle seg, men akkurat nå trenger jeg sårt å skrive om noe som jeg ikke kan uttrykke på noen annen måte enn gjennom en novelle. Eller en roman. Men vi sier først novelle, det er så lite, roman er så stort, romaaaaan, det er som om jeg aldri kommer til å klare det, selv om jeg allerede på mandag vil ha fullført noe stort. Det virker så usansynlig, men det kommer til å skje, selv om jeg må døgne hele helga og samle alt søvnbehovet i en sovepose som jeg snører igjen og dytter under senga. På mandag kommer jeg til å holde en minst 15-siders selvskrevet utredning om filosofiens litteralitet i hendene.

(fortsettelse…)

Det er storm i Stavanger. Den heter visst Tuva og den blåser alle regndråpene rundt omkring overalt slik at håret blir vått og bustete og kinnene røde og kalde. iPoden spiller Beirut, og desto fullere blir hodet av vanskelige tanker om fortiden og fremtiden. Det er vanskelig å være en ung filosof i vår tid, men jeg finner forståelse i den lille boken om Arne Næss’ ungdomsår som handler om hvordan Arne Næss ble filosof.

Jeg har ikke kommet så langt enda, men det jeg har lest gjør meg god og varm inni meg. Jeg er glad jeg har evnen til å interessere meg for slike ting, at jeg har denne brennende lidenskapen som gjør at jeg kan søke trygghet under ord og uttrykk som “filosofiens litteralitet” og “onomatopoetikon”. Når alt annet flyter, står filosofiavdelingen alltid fast på biblioteket, hvor jeg kan søke tilflukt ved å lese små biter av tung filosofisk teori som jeg ikke en gang forstår. Det gjorde ikke Arne Næss heller da han ung og nysgjerrig smakte på hva som rørte seg utenfor hverdagens vanlige tenkning. Selv om jeg ikke forstår, er det drivkraften i det å en dag forstå, som motiverer meg til å klatre videre. Det er en fin tur, med masse blomster langs veien. Så jeg klager ikke.

(fortsettelse…)

Jeg får veldig mye bra kommentarer for tiden, og det må jeg bare si, jeg blir litt forfjamset. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg har liksom gått tom for ulike måter å si takk på. Det er merkelig hvordan slikt fungerer. Når man ikke får oppmerksomhet, lengter man etter den. Og når man har fått den, vet man ikke riktig om det egentlig var dette man ville ha. Usikker på om man er ydmyk nok, om man gjør det rette, om dette er noe man har riktig godt av, er kanskje dette en følelse man får av det meste i livet. Det er litt overveldende alt sammen.

I går kveld la jeg ut et bilde av Knut Hamsun på Facebook, helt uten grunn og uten at det egentlig har noe med saken å gjøre. Eller kanskje det har det likevel. Knut Hamsun hadde verken blogg eller Facebook. Hvordan påvirket dette ham? Savnet han noe slikt å henge fingrene i da han satt på den lille hybelen han beskriver i “Sult”, bak vegger tapetsert med avisutklipp fra Morgenbladet, mens magen rumlet og tankene svumlet? Tenkte han noen gang at nå hadde det vært stilig å kunne sjekke “åssen det henger på feisbukk”, slik de nå om dagen tenker i det moderne Kristiana? Hva om jeg og Knut Hamsun hadde byttet? Hva om han levde nå, og jeg levde da han levde? Ville jeg skrevet annerledes da? Hvordan ville han skrevet nå? Ville jeg blitt den forfatteren han ble? Hvordan ville han sett på situasjonen vi har i dag?
Har vi i det hele tatt noen situasjon?
Hva skulle det vært?

Jeg har en venn (kan jeg kalle ham det?) som er veldig opptatt av eksistensiell angst. Noen ganger ser jeg bare på ham med et tomt blikk når han tar opp emnet, betegnelsen er liksom litt overveldende i seg selv … “eksistensiell angst”. Mens andre ganger, av en eller annen grunn, går det virkelig opp for meg hva han egentlig mener. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Noen ganger skyller det bare inn over meg med eksistensielle angsttanker, uten at jeg har det minste begrep, den svakeste anelse om hvordan jeg i alle dager skal få beskrevet hva jeg føler - og hva jeg egentlig føler i det hele tatt! Jeg kjenner det i hele meg, og det plager vettet av meg. Følelsen av å ikke klare å sette ord på noe som plager vettet av seg. Jeg klarer vanligvis å sette ord på det meste, men når det kommer til dette, når jeg noen ganger, gjerne når jeg sitter oppe om natten, “våkner” og får denne ekle, stikkende følelsen av at jeg egentlig sover fortsatt - at jeg har sovet hele mitt 18-årige liv - er det som om jeg ser på en film hvor jeg selv er hovedpersonen. Og jeg har ikke lest manus på forhånd.

(fortsettelse…)

Noen bloggere sier at de ikke legger ut skoleoppgaver, ferdige noveller og annet nøye gjennomarbeidet arbeid fordi de er redde for plagiering. Det er ikke jeg. Nå legger jeg ut den språkbruksanalyserende prøvebesvarelsen som ble applaudert i norsktimen, for både kommentar, inspirasjon og … plagiering? De fleste norsklærere kjører jo plagiatkontroll nå i disse dager, så det er egentlig fint liten vits for en utleverende skribent å bekymre seg for slikt når hun vil dele sitt skriveprodukt på internett. Jeg synes bare det er for synd å la en tekst jeg faktisk fikk ganske godt til etter et såpass hardt arbeid i en fire timers periode i strekk, for evig og alltid ligge i en skuff og falle hen. Jeg får helt vondt i sjelen av tanken om at hvis jeg ikke legger ut denne språkbruksanalysen, så vil den aldri i hele sitt liv, som er evig, bli lest igjen. Er ikke det en grusom tanke? Derfor legger jeg den ut, ut på nettet, slik at folk kan finne den via Google når de søker på “Knut Nærum”, “Knut Hamsun” eller “språkbruksanalyse”. Eller kanskje noe helt annet. Vi skal ikke tenke så mye på risikoen for å bli plagiert, men heller muligheten for å bli lest! Alle blir glade. Alle vinner!

Dette er en språkbruksanalyse av to forskjellige tekster om Knut Hamsun. Den ene er et utdrag fra “Litteraturhistorie VK1 og VK2″ av Øystein Rottem fra 1993; og den andre et utdrag fra “Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen” av Knut Nærum fra 2001. Forskjellen i bruk av virkemidler gjør at de to ulike tekstene, til tross for at de begge er sendere av samme informasjon, gir to helt forskjellige inntrykk av Knut Hamsun og forfatterskapet hans. Hva komme det av?

Ser vi på saken fra mange mils avstand, ser den ganske lik ut: Tema er Knut Hamsun, sender er forfatter av en bok, og en bok, den kan jo i bunn og grunn mottas av alle. Men det er ikke sikkert mottaker vil motta. Det er ikke sikkert hun har så veldig lyst!

I litteraturhistorieutdraget om Knut Hamsun er nemlig mottaker som regel nødt til å lese; det er pensum på skolen. Og med den voldsomt informative og verken appellative eller særlig ekspressive holdningen Rottem legger opp til, er ikke motivasjonen videre fremstruttende, selv om detaljene, sakligheten og alle årstallene står like rakt i ryggen som en tropp stålstrake tinnsoldater. Nøytraliteten får den streite og alt annet enn tvetydige teksten til å fremstå som intet annet enn den eneste fulle og faktabaserte sannhet. Den finner ikke på noe tull - ingen provokative sprell, ingen invitasjon til refleksjon eller diskusjon; den gjør bare som den blir bedt om; den informerer. Og så er resten opp til deg. Skal du reflektere eller diskutere, må du invitere deg selv. På denne måten er det slike tekster vi stoler på. Det er slike tekster vi har tillit til. De har ingen baktanker. De virker aldri forlokkende. De er bare rene og ærlige, pliktoppfyllende og entydige.

(fortsettelse…)

Binka skriver for første gang om hvordan hun prøver å finne ut hvordan en forfatter egentlig er.

(fortsettelse…)

I have no idea what I am talking about
I am trapped in this body and can’t get out
Radiohead - Bodysnatchers

(fortsettelse…)

På Elefantzonen.com står det om hvordan man lager en tryllestav.

(fortsettelse…)

Jeg leser Skrivefest av Tove Nilsen i skyene på vei til Polen, på kafé i Krakow, i korte perioder i løpet av den fem timer lange bilturen på vei til besteforeldrene mine, og på sofaen deres, hvor jeg leser boka ferdig, pocketutgaven, god og slitt er den blitt, en bra bok. I vaskeseddelen heter det at den handler mest om det å lese, men for meg handler den kun om det å skrive. Min egen skrivefest.

(fortsettelse…)

Vi har en oppgave på skolen i norsken nå, der vi skal lese og skrive anmeldelse av Karin Fossums “Den som frykter ulven”. I utgangspunktet skulle dette vært en oppgave som passet meg bra, iallfall skrivemessig. Lesingen derimot, den går det nok litt verre med.

Og jo dårligere det går med lesingen, jo verre blir det med skrivingen. Ærlig talt er jeg ikke helt sikker på hvordan man skriver en anmeldelse av en bok. Særlig ikke hvordan man skriver en subjektiv omtale om en roman i en sjanger som skribenten selv ikke liker i det hele tatt. Krim. Ugh! Dette er akkurat som om jeg skulle skrevet en musikkanmeldelse av en hip-hop-plate. Det hadde vært tungt.

Hittil har jeg skummet meg frem til side 25. Bare 230 igjen nå. Jeg fått med meg at en eller annen lumsk skogsbeboer har vært i fare for å miste innvollene sine gjennom et hull i brystet. Han ble nødt til å presse dem inn igjen og holde huden fast, noe som ble beskrevet på en høyst udelikat måte. Senere skal han ha funnet en pistol i en madrass. Den skal han sikkert bruke til å skyte noen med, jada, bla bla bla, krim, krim, krim, kjedelig.

Det er ikke det at Karin Fossum ikke er en god skribent. For det er hun. Boka er lettfattelig, velformulert og har veldig mange gode personskildringer. Men jeg føler meg bare ikke på noen måte relatert til et såpass naturskjønt innhold med lumske undertoner og psykologiske hemmeligheter. I tillegg er det haugevis av vaklende karakterer å holde styr på, noe som ikke blir noe lettere når de har merkelige navn som Halldis og Errki.

Lurer på hvor kritisk man kan være, og hvordan man balanserer det på en subjektiv måte. Lurer på om disse avsnittene jeg har skrevet nå faktisk kan brukes til bokmeldingen min. Eller om jeg må skrive en omtale som kunne gått inn i bokklubbens medlemsblad. Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke denne boka. Jeg er totalt bortkommen. Håper jeg ikke går meg vill.

En lang, lang skriverisak som ble til ved en skoleoppgave om en norsk nålevende forfatter. Jeg har som kjent ikke sansen for bøker, men fikk under arbeidet av oppgaven bevist for meg selv at bøker ikke bare er tørre saker - iallfall ikke en bok av Jon Ewo!

Skoleoppgave (antageligvis den siste på ungdomsskolen) om en nålevende norsk forfatter. Jeg fikk 5. Hurra!

Jeg er ikke et bokmenneske. Bøker fenger meg ikke. De er bare tjukke papirlefser som aldri ser ut til å ha en ende. Det gnager i armer og ledd når man leser dem, og bokstavene blir til slutt helt umulige å tyde når de hopper fra plass til plass som om de skulle ha kjedet seg litt de også.

Men endelig fikk jeg bevist for meg selv at bøker ikke bare er tørre saker. Iallfall ikke en bok av Jon Ewo!

På biblioteket tok jeg fatt i en tilfeldig lubben bok med fin forside, som senere skulle vise seg å være Jon Ewos �Jorda er tøff & naken�. Jeg tok en nøysomlig titt på mursteinens vaskeseddel. Ifølge den stod jeg og holdt i en bok som grenset til det sprø, det rare og det merkelige. Jeg hadde funnet min bok, og eventyret kunne starte.

�Jorda er tøff & naken� er tredje og siste del i en serie på tre bøker hvor Jon Ewo tar for seg livets store spørsmål gjennom en gutt som heter Adam. Konseptet er typisk, innholdet er forholdsvis helt greit, men så er det denne fantastiske skivemåten til Jon Ewo, som gjør det til en fryd å pløye seg gjennom det 291 siders mesterverket.

Språket er svært variert, og bruker de mest fantastiske formuleringene og sammenlikningene du kan tenke deg. Det er så fargerikt og friskt. Og selv i bokens såreste krinkelkroker er det valgt akkurat de riktige formuleringene slik at du nesten kan ta og føle på bokens flere gode øyeblikk.

Jon Ewo får leserne med seg. Man blir ikke satt på sidelinja mens forfatteren mumler noe for seg selv på den andre siden av en brølende motorvei. Her blir vi dratt over til forfatteren, hvor vi sitter sammen og blir fortalt de utroligste ting. Leserne har faktisk fått et navn. �Brødre & Søstre�. Og hva er ikke bedre for å oppnå oppmerksomhet, enn å kalle på dem man vil ha oppmerksomheten til?

Det virker som om Jon Ewo er en kar som virkelig elsker å skrive. For blinkende skilt der �skriveglede� er skrevet med gigantiske blokkbokstaver lyser langende veier. Alle ordene er så riktige, alt stemmer. Alle verbene og substantivene jogger ned en nedoverbakke hånd i hånd fordi de passer så godt sammen, og er så strålende sammen. Og når man leser de joggende ordene, jogger man sammen med dem. Flyr nesten, ler litt og blar FORT om til neste side for å lese enda mer.

Eksempel på et saftig skrevet avsnitt:

De mønstrer meg med blikk som minner om en mellomting mellom røntgen og elektronmikroskop. Rektor studerer fjeset mitt inngående. Inspektør Sinding ser mistroisk på meg, som om han når som helst forventer at jeg skal forvandles til noe annet enn en gjennomsnittlig elev. Hans forhold til skolens elever har vært mildt sagt anstrengt siden en eller annen � i et svært kreativt øyeblikk � tok bokstavene i dørskiltet hans og stokket om på dem. De nye orda var særdeles hardcore og røpet en grunnleggende interesse for de styggere siden ved menneskelig anatomi.

Samtidig klarer han å la språket være moderne og lett, og å holde på en spesiell hovedid� uten å skeie ut sammen med de vågale formuleringene sine. Det er jeg imponert over, for jeg har selv litt problemer med akkurat det der, og vet hvor lett det kan være å miste tråden for et par avsnitt�

Men som sagt � dette problemet har ikke Ewo.

ARBEIDSMETODE

Det har sannsynligvis noe med Jon Ewos arbeidsmetode å gjøre. Og her ble jeg overrasket. For i motsetning til skrivemåtens lekne melodi, er metoden han bruker for å komponere litteraturen sin heller en hard marsj av det strenge slaget.

Selv beskriver han det som disiplin. Metoden fungerer bra for ham. Og etter mitt overveldende gode inntrykk av Jon Ewos skriverier kan jeg vel ikke gjøre noe annet enn å si meg enig.

Jon Ewo arbeider i et kontor i Oslo sentrum fem dager i uken. Nesten sånn som andre går på jobb, rusler Ewo bort til kontoret sitt og setter seg ned for å skrive. Og når han skal gjøre det, går det som det suser. Ewo er nemlig ikke av den typen som sitter og klør seg i bakhodet til inspirasjonen faller ned i skallen på ham som et piano. Neida � her er det metodikk som rår.

Første steg i skapelsen av en ny bok er å skrive et handlingsreferat på et par sider som senere diskuteres med forlagsdirektøren. Er responsen bra, gjør Ewo for seg hvor lang boken skal bli, og hvordan arbeidstiden skal fordeles � gjerne fordelt på antall ord per arbeidsdag.

Når alt er planlagt, klappet og klart er det bare for Ewo å starte og skrive. Forhåndsarbeidet hjelper han til å klare å konsentrere seg fullt og helt på handlingen, og ikke begynne å klø seg i hodet etter den inspirasjonen igjen, for Jon Ewo mener inspirasjon er bullshit. Boken er inni hodet hans fra før av, som filmen man så på kino i går. Nå gjelder bare å få inntrykkene ned på papiret. Dette beskriver Ewo som hardt, konsentrert arbeid.

HANDLING

�Jorda er tøff & naken� av Jon Ewo handler som sagt om en gutt som heter Adam og er 17 år.

Tidligere i trilogien, i boken �Sola er en feit gud�, fikk Adam for seg at han måtte skynde seg å bli voksen. Da ville han kanskje trenge litt hjelp av Sola. I oppfølgeren, �Månen er en diger pudding�, finner Adam ut at han i stedet må holde på barnet i seg selv. Og i boken jeg har lest, �Jorda er tøff & naken�, finner Adam ut at ingen av delene er særlig vesentlige. Det viktigste er å bli et menneske, et individ.

Adam er en forholdsvis normal 17-åring. Han er en livsnyter, og bryr seg egentlig ikke om særlig ansvar. Han forstår ikke hva folk vil av han eller hva han har gjort galt, når det virker som alle forventer noe av ham noe som han ikke vet hva er. Men han skjønner at han ikke kan ha det slik lengre.

Da dukker en grinete indianer plutselig opp i drømmene hans. Han vil ikke gi Adam fred. Hver natt, når fortellingens hovedperson skal få en blund på øynene, er indianeren der for å gneldre om et eller annet uforståelig. En indianer som er tøff & naken, akkurat sånn som Jorda.

Indianeren insisterer på å innvie ham i et beinhardt, avansert kurs om det å bli et ordentlig menneske. Et menneske som er like tøft & naket som Jorda. Dermed finner Adam ut at mennesker har som ansvar å ta vare og sette pris på de rundt seg, og at livet på Jorda er tøft og nakent.

Blant disse innviklingene tar vi del i Adams hverdagslige intriger og andre problemer blant familien og vennene hans.

FATTERN
Adams kjære far er skuespillforfatter, uten helt å lykkes. Og når den deprimerende sannheten inntreffer stakkaren, blir han så deprimert at han inntar familiens spesiallagde rom for furting: Furterommet. Her ligger han og furter og er deprimert. Han blir litt ko-ko, lar skjegget gro, går barføtt og tror han er Gandhi. Resten av familien innser at noe må gjøres, og tar han med på en reise til røttene sine. Til byen Eide, som ifølge farfar skulle være fatterns barndomshjem. Senere viser det seg at dette bare var bløff fra den spøkefulle farfaren.

FARFAR
Farfar er en merkelig skrue. Han går rundt i badekåpe, bor i et stort, rart hus, og drikker te hele tiden. Han har alltid et glimt i øyet, og gjemmer ikke på en spøkefull replikk hvis han har en på lur. Farfar snakker mye og er en meget reflektert gammel mann. Mye av det som kommer ut av munnen hans er nokså rart og uforståelig. Det må tydes, noe som gjør at de fleste ser på han som en kar av den spesielle typen. Men bak den merkelige fasaden er det nok et ordentlig menneske, det som Adam prøver å bli. Kanskje farfar er den eneste som har innsett at Jorda er tøff og naken?

MUTTERN
Moren i familien ser jeg av en eller annen grunn for meg som en bestemt og litt Janis Joplin-aktig dame. Sistnevnte antageligvis fordi hun har en platekontrakt på gang, som hun imidlertid skjuler for fattern en liten stund, slik at han ikke skal bli enda mer deppa fordi hans egne drømmer ikke går slik som de skal. Dermed viser muttern ansvar, en del av det å være menneske. Hun passer på å ikke såre fattern på grunn av sine egne gleder, som tatt i betraktning egentlig ikke er så viktige dersom andre skulle bli begynt å tvile på seg selv.

BEA
Bea er Adams søskenbarn. Visstnok en sånn som er veldig populær blant det motsatte kjønn. Hun er sammen med italieneren Paulo, men Reidar (Adams bestevenn) gir seg ikke når det gjelder å prøve seg på det som han ser på som sin utkårede. Rettere sagt � Reidar liker Bea veldig godt. Og Bea liker også Reidar. Og til slutt ser det ut som det blir Reidar og Bea, men så endrer ting seg. Bea vil ikke ha noen av dem.

REIDAR
Reidar er Adams bestevenn. Han blir ikke særlig mye omtalt i boken før Adam karakteriserer ham som en snill gorilla. En virkelig snill og omtenksom gorilla. En sånn som man kan sitte sammen med mens han piller lopper ut av pelsen sin og tilbyr deg de velsmakende krekene mens han lytter til problemene dine og kommer med råd og innvendinger.

Men selv om alt virker fryd og gammen, og Adam ved hjelp av den kloke indianeren innser at han er heldig som får oppleve et så sterkt og godt vennskap, skjer det noe uventet. En av mange uventede ting som skjer på Jorda, siden den er så tøff og naken.

En dag Bea og Adam er ute på en kjøretur, går Reidar ut i veien. Og så sier det en høy lyd.
!

, som hendelsen ble beskrevet i fortellingen.
Reidar blir blind, og det var Adam som kjørte bilen. Men likevel lærer Adam seg å leve videre med skyldfølelsen � som egentlig ikke er der. Han har ikke noen skyldfølelse, og synes det er merkelig at den ikke har kommet. Adam er bare stum og sjokkert. At Jorda han være så tøff og naken! Men han fortsetter å kjøre.

CLAUDIA
Claudia er Adams hjertesten. Det er henne han er forferdelig glad i, og faktisk så går det ikke så verst med dem heller. Det er bare det at Claudia mener at Adam er for barnslig, selv om det visstnok har forbedret seg betraktelig med tiden. Men hun er enda ikke fornøyd. �Du ser meg ikke som deg jeg er!�, forklarer hun ham. Og Adam gnir seg i øynene og mener akkurat det motsatte. Adam er litt sånn � enkel. Men som med alt annet i denne fortellingen klarer han å forstå at forholdet til Claudia er verdt å sette pris på. Han lærer at man ikke skal ta slike ting for gitt.

SøS OG FRANK
Så er det søs, Adams storesøster. Hun bor på den andre siden av veien sammen med kjæresten sin, Frank. De to venter barn, og Adam irriterer seg stort og nevner stadig den ustoppelige gniinga til Søs. Hun gnir og gnir på magen sin, som rommer kreket de kaller �astronauten�: Den har vært på en lang reise, og er start fremme.

Frank og Adam er gode venner, men vennskapet begynner å slå sprekker da Frank etterlyser det samme som resten av Adams omgangskrets; Modenhet og ansvar. Frank begynner å bli grundig irritert over at Adam stikker innom for å prate når det slettes ikke passer. Og når Frank vil prate har ikke Adam tid.

Heldigvis får de dele en begivenhet. De sitter sammen på venterommet når det store øyeblikket for �astronauten� har kommet. Adam parkerer bilen, hjelper de kommende foreldrene å komme seg frem til sykehuset i en forrykende fart, og holder Frank med selskap på venterommet. De deler det lykkelige øyeblikket når sykesøsteren kommer ut og kan meddele at astronauten ikke bare er �n � men to. Det er tvillinger, og Frank har aldri vært lykkeligere.

HVEM ER JON EWO?

Jeg har tatt for meg fortellingen, personene og arbeidsmåten som brukes for å sette dem til live. Men hva med Jon Ewo - mannen bak Adam-bøkene?

Jo - Ewo er en 48-åring fra Oslo. Han ble født 29. juni 1957 og tilbrakte sine første leveår på Gr�nerløkka, samme sted som Adam.

Jon Ewo var absolutt ikke gutten i gata som skulle bli forfatter helt fra han klarte å holde en tegnestift. Det var vel heller tvert imot. Ewo mislikte sterkt å skrive stil på grunnskolen og videregående. Men da han var omtrent 19 fant han ut at skriving kanskje ikke var så teit likevel. Men stilskriving var fortsatt ingen favoritt. Det var dikt som gjaldt for Ewo den gangen, etter inspirasjon fra Jan Erik Vold.

I begynningsfasen skrev han dikt i en klasseavis på videregående, og etter hvert skrev han enda flere mengder med dikt hvorav noen få ble trykket i småaviser.

Resten endte vel opp i en skuff et sted.

Folk har i senere tider uttalt at Jon Ewo egentlig er lyriker. Akkurat det kan jeg nok si meg enig i.

I bøkene sine kommer han ofte med små porsjoner lyrikk, midt oppi fortellingen. Dette bidrar med å gi en sterkere følelse til handlingen, og å variere språket enda mer. Et lyrisk avbrekk er jo ikke noe å takke nei til, selv om diktene ikke rimer.

Et annet virkemiddel jeg har forstått at Ewo har ganske kjært er bruken av blikkfangende typografi. Noen bokstaver er uthevet, store, bitte små, eller under hverandre.
For eksempel, da Reidar ble påkjørt ble siden opplyst med et stort: !
Og da Adam virkelig trengte å tenke gjennom ting, ble vi stoppet av følgende beskjed:

—————————— STOPP HER! ——————————

Det samme gjelder når noen skriker noe ut, synger høyt, eller skriker av smerte eller glede. Eller når INDIANEREN kommer tilbake�

Jon Ewo bruker ikke dette virkemiddelet for å være spesiell, vågal eller moderne. Han mener at dette hjelper til med å uttrykke handlingens følelser mye bedre, og å understreke hva som skjer, på en måte som leserne umiddelbart legger merke til og forstår.

Når det står STOPP HER! på siden, er det umulig å ikke bråbremse og tenke �Hva er dette her for noe?�. Det skaper engasjement, nettopp noe Jon Ewo ønsker å oppnå hos sine lesere.

Men.

året er ennå 1978, og Jon Ewo har kommet inn på Bibliotekhøgskolen etter avslag på en søknad til Journalisthøgskolen. Men Ewo var fornøyd han. I disse studiene lærte han å finne, ordne og lete etter informasjon, noe som kom godt med når han en gang i fremtiden skulle stå for planleggingen av sine fremtidige bøker.

Bibliotekarstudiene var bestått i 1981, og et halvt år senere ble Ewo bibliotekarsjef, bare 24 år gammel. Samtidig som han arbeidet med dette kom hans første bok på trykk, og bibliotekarsjefsjobben ble sagt opp i årsskiftet 1986/87.

Men å være ukjent forfatter var ingen lett sak, og han var innom et par forfatterkonsulent- og redaktørjobber før han i 1991 igjen satset på å bli forfatter på heltid.

Og han klarte det!

Endelig. Ewo følte seg letter over at han hadde nådd det foreløpige målet, og klart å lage sin egen jobb, selv om det ble en stund med fattige kår for den østlandske forfatteren.

Men det ble bedre tider, og den dag i dag er Jon Ewo en hard arbeidende forfatter som skriver opptil flere bøker i året.

Han er meget allsidig og har begitt seg ut på områder fra barnebøker, romaner, noveller og ungdomsbøker til lyrikk og dikt og fagbøker om Internett.

BIBLIOGRAFI

� Livet er fullt av overraskelser (barn/ungdom) 2003
� Mysteriet med teatervampyren (barn 0-16 år) 2002
� Månen er en diger pudding (ungdom) 2000
� Sola er en feit gud (ungdom) 1999
� Gissel (kriminal) 1998
� Otto Monster i familietrøbbel (barnebok) 1998
� Hevn. Torpedo II (roman) 1997
� Når en mann parkerer hjertet sitt og griner (ungdomsroman) 1997
� Du store gauda! (barnebok) 1997
� Effektiv søking på World Wide Web (fagbok) 1996
� Torpedo (roman) 1996
� Ingen er redd for Otto Monster (barnebok) 1996
� Etterpå er du en helt annen mann (ungdomsroman) 1996
� Ressurser på Internett. World Wide Web (fagbok m/Robert Wood) 1995
� Jeg var 16 da jeg forstod hva en mann må gjøre (ungdomsroman) 1995
� Kriss Kross (ungdomsbok) 1995
� Min første modembok (fagbok) 1994
� I Satans tid (ungdomsbok under psevd. Holger Selmas) 1994
� Vi tar ham! (ungdomsbok under psevd. Holger Selmas) 1993
� Dit gatene går når det blir natt (roman) 1992
� Langsomt nå, for Matteus’ skyld (roman) 1991
� Ingen snakker om Marcel (noveller) 1987
� Det sies at oktober er en fin måned (novellesamling) 1986

REFLEKSJON

Spørsmålet med mange bøker er � Er det noen sammenheng mellom hovedpersonen og forfatteren? I dette tilfellet antar jeg at vi kanskje kan svare ja.

Studerer man Jon Ewos biografi finner vi ut at han ikke hadde funnet et fast holdepunkt før i 19-årsalderen da han begynte å skrive dikt. 17-åringen Adam har en lignende forvirrethet, men klarer til slutt å finne roen på samme måte.

I etterordet i boken skriver Jon Ewo selv at han og Adam er både veldig like � og veldig forskjellige på en gang. Og at det er slitsomt å være både Jon Ewo og Adam Halvorsen i en kropp. Det sliter på, og krever mye konsentrasjon, som jeg skrev tidligere i arbeidsmetode-delen.

Løsningen på �Jorda er tøff & naken� er at indianeren som Adam møter i drømmene sine er i ham hele tiden. Slik som skrivingen kanskje var i Jon Ewo hele tiden. Han trengte bare litt tid på å oppdage den, og da han hadde gjort det levde han etter den. Som et menneske, som en forfatter.

KONKLUSJON

Jeg har aldri vært skikkelig facinert av en forfatter, men nå må jeg sannelig innrømme at jeg er littegrann hekta. å lese �Jorda er tøff & naken� av Jon Ewo har vært både en frydefull og inspirerende opplevelse.

Jeg har fått et godt bilde av forfatteren Jon Ewo, og vurderer å ta en titt på flere av bøkene hans. Forhåpentligvis er de i samme småsprø og varierte stil som Adam-bøkene. Både trist, fint, spennende og morsomt på en gang.

KILDEHENVISNINGER

http://home.c2i.net/jewo
http://www.dagbladet.no/ewo/
�