Blåhvalen er verdens største dyr. Den lever i havet, hvor den synger. Noen ganger kommer den opp og blåser ut vann som en fontene. Så går den under vann igjen og synger videre.
Blåhvalen synger vakre melodier. Sikkert. Hva vet vel jeg? Disse lydene er nemlig så høye at vi mennesker ikke en gang kan oppfatte dem. Blåhvalen lever vanligvis alene. Men når den svømmer, suser den gjennom havet som et racerbil. Er det ikke rart å tenke på, at du som leser dette akkurat nå, er så liten at du lett som ingenting kunne fått plass i blåhvalens blodåre?

Fingrene flyr over tastaturet etter tre korte linjer og det virker så enkelt å skrive nå men det er det egentlig ikke for det er vanskelig å skrive og noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig kan det, nå har jeg ikke skrevet på nesten to dager (og ikke blogget på nesten to UKER) og det begynner å irritere meg og gjøre meg gal og forbannet men kanskje er det bare fordi jeg føler at jeg må skrive noe bra for jeg klarer ikke å skrive noe bra på kommando og nå bruker jeg det teite ordet igjen, kommando, det er så dumt jeg burde ikke bruke det men jeg kan jo ikke skrive og jeg kan knapt noen ord, det er snart ikke flere ord igjen å bruke og nå prøver jeg å skrive uten å tenke, bare skrive det jeg tenker men det vil jo si at jeg ikke tenker men det er sånn jeg skriver best altså ved å skrive uten å tenke for når jeg tenker at jeg skriver altså når jeg vet at jeg vet at jeg skriver når jeg skriver så klarer jeg ikke å skrive noen ting, det handler om å lure seg selv til å oppleve følelser man aldri har hatt og om ting man aldri har opplevd og likevel bringe litt av seg selv med i alt dette uten at man prøver å skrive bra eller skrive fordi man må skrive fordi hvis man må streve for å skrive så burde man ikke skrive i det hele tatt, da burde man gjøre noe annet jeg vet ikke hva men i alle fall ikke å skrive men jeg kan ikke gjøre noe annet jeg må skrive og jeg tenker på om jeg kanskje skal skrive en novelle om det å være lost slik som hun som fortalte meg om i går, alt det der, men så tenker jeg om jeg bør skrive den i førsteperson eller tredjeperson kanskje andreperson, jeg begynner å tenke på den som skal lese novellen, publikummet, jeg vet ikke om jeg bør tenke på den som skal lese eller om jeg må tenke på noe annet, jeg vil så gjerne skrive, jeg vil kjenne at det bruser inni meg og at jeg ikke klarer å la være, at det er så enkelt, å tenke gjennom skrivingen det er slik når jeg er inspirert men jeg har ikke følt det slik på noen dager nå men nå føler jeg faktisk at jeg begynner å klare det igjen dette er en ganske bra skriveøvelse må jeg si kanskje jeg skal fortelle om den til noen andre eller hvem bryr seg nå egentlig om å lese om mine skriveproblemer og hva jeg gjør for å løse dem, jeg løser dem i hvert fall, kanskje noen andre også har problemer med å skrive akkurat nå men hvorfor skal jeg hjelpe dem de skriver sikkert mye bedre enn meg og hvis noen leser det vi begge har skrevet vil det jeg har skrevet virke ekstra dårlig og da er det meningsløst og da har det ikke noen verdi i det hele tatt men det er jo en fæl ting å tenke men må man ikke egentlig være ganske fæl for å skrive, det handler jo om å lyve for seg selv og andre, om å skrive seg et sted, et lite rom der vi kan være alene med oss selv eller et sted der vi kan være med de vi savner og aldri har møtt samt de vi har møtt, og som vi vil, men som vi aldri kommer til, å se igjen

En liten fiktiv prosatekstidé som dukket opp da jeg ventet på toget:

Det var en varm dag. Jeg lå ute på gresset og så skyene drive forbi. Noen lignet på elefanter, andre på spøkelser. Det var midt på lyse dagen, så jeg ble ikke redd- tok bare en ny slurk av den iskalde flaska med eplesaft som sto ved min side, og drømte videre.
På terassen satt mamma og røykte og så rett fram. Jeg hadde bestandig bedt henne om å slutte, men hun hørte aldri på meg. Hun sa bare at jeg ville forstå da jeg ble eldre. Og så var det ikke mer snakk om det. Kanskje mamma røykte for å drømme seg vekk hun også, i skyene - sine egne skyer. Når hun blåste ut, dukket det opp nye elefanter og spøkelser, men de var fra mammas munn og nese - og de var grå. Dessuten forsvant de så mye fortere. Jeg fikk liksom ikke tid til å drømme - og plutselig var de borte. Jeg tenkte at mamma umulig kunne ha godt av å ha så mange grå elefanter og spøkelser inni seg. «Du vil forstå når du blir eldre,» sa hun bare og røykte videre.

Tenk deg at lyset forsvinner. Helt mørkt. Alt forsvinner, rives ut av hendene på deg; varmen, maten, vannet. I butikkene er det ikke mer mat igjen, alt er stengt; som visket ut fra jordas overflate, som om det aldri virkelig har eksistert. Tenk deg dette. Tenk så på deg selv i en sådans situasjon. Du. Hva vil du gjøre? Du vil fortsatt være her. Jeg også. Vi vil bare ha hverandre og kreativiteten vår igjen. Hva skal vi gjøre?

Jeg og Devendra Banhart satt på kaféen AlleTiders i Sandnes da to unge menn var på vei forbi, men valgte heller å sette seg ned med oss for å prate om livets store mysterier.

(fortsettelse…)

Jeg plukket opp lappen og leste den høyt inni hodet mitt. Studerte postkassa, hesteskoen som hang opp-ned på garasjedøra ved det høye huset. Jo, det var her. For å komme inn, måtte jeg først gjennom en liten port jeg ikke fikk opp med det første. Den lille klaffen hang over hempen, men selv om jeg dyttet den både opp og ned, sto den like fast. Jeg begynte å rive og dra i den skranglete inngangen, og det var da jeg merket hvor mye enklere det ville være å bare rive den ned; men det kunne jeg jo ikke; dette huset hadde lidd nok. Jeg må ha stått der i flere minutter før jeg oppdaget en tredje liten hemp, og det var da det løsnet. Porten lot straks den stive armen sin gli galant bortover alleen. Nøyaktig der stanset den. Jeg nærmet meg et steg, og jeg var inne.
Det knitret da jeg trasket over grusen, alle de millioner av steiner. Men før jeg fikk tid til å fote meg litt varsommere, var grusen slutt, og et område med høyt gress favnet om føttene mine. Den tykke tåka som lå over hagen denne morgenen, fikk det til å dale usynlig regn, og jeg kjente hvordan dråpene spratt omkring anklene mine da jeg forsøkte å runde hushjørnet.

(fortsettelse…)

Lille Sofie satt lenge ved skrivebordet sitt og tenkte på hva hun skulle skrive. Det var rart å se på det slik, det som hadde skjedd, og konstruere det på nytt.

(fortsettelse…)

Om: prosa

Gutten med den blå lua går fort. Han er stressen og travel og runder svingen han har rundet så mange ganger før med en rutinert snert

(fortsettelse…)

Om: prosa

For første gang i livet mitt opplever jeg følelser jeg tidligere bare har sett på teve og lest om i bøker. For første gang forstår jeg faktisk hva klisjéaktige sangtekster egentlig handler om. Hva som kan ha ligget til grunne når de ble skrevet. Jeg forstår at selv om den verste følelsen som finnes, kjennes ut som den verste, så er det ikke den verste følelsen likevel. For den aller verste følelsen har du enda ikkje kjent. Det som er vondt, er en illusjon. Jo verre du havner i det, jo mer får du ut av det. Jo mer er det å skrive om. Det er som en båndopptaker. Du tar opp alt det fæle, alt det triste, alt det meningsløst vonde, samler det på en kasett, og bruker det i kunsten. For læring er bare noe vi oppnår ved erfaring. Og livet er som et universitet.

(fortsettelse…)

Takk og pris for at det var venstrearmen! sa den høyrehendte skribenten som hadde fått albuen ut av ledd.

- Så, hva driver du med? spurte legen. Hun lå på benken. Han hadde allerede spurt om hun hadde begynt å føle seg litt susete i hodet etter de bedøvende greiene hun hadde fått i seg, rett inn i blodet, rett inn, og det hadde hun. Hun var så susete at hun hadde vært nødt til å legge seg ned. Så hun lå. Vannrett på Stavanger Universitetssykehus. Dette måtte være ille.

Hun hadde allerede båret armen sin inn gjennom de blanke dørene og gått sakte forbi noen tomme rullestoler og vært glad for at hun slapp å sitte i en slik, fullt så kritisk var det ikke. Eller var det bare hun som lekte tapper? For et ørlite sekund hadde det ikke noe å si, som en tilsideskjøvet bagatell da hun fikk øye på et helt nytt, litterært univers: Sykehusverdenens fantastiske mystikk og mysterier. Her dør folk, og her blir det født nye. Er det ikke grusomt - og vel så fascinerende og assosiasjonsrikt på akkurat samme paradoksale, groteske, fabelaktige tid? Hun satte opp store øyne. Kanskje også et ørlite smil. Hun var inspirert. Hun hadde fått albuen ut av ledd, men det visste hun ikke enda, det var derfor hun var her, på sykehuset, en oase for fortellinger om livet og døden, for ekte følelser og inspirasjon. Hun holdt armen sin fast og gled sakte videre over det blanke gulvet. Oppdagelsesferd. At hun ikke hadde vært her før.

(fortsettelse…)

Toget har stanset på din stasjon, og jeg blir sittende.

(fortsettelse…)

tirsdag
juni
16:03

(fortsettelse…)

Binka svinger høyt med pennen, sverdet sitt, idet hun galopperer nedover Elefantzonen på en elefant, klamrer seg fast i elefantøretuppen med den andre hånda og roper til leserne på fortauskafeen:
- Iiiihaaa!

(fortsettelse…)

Mange millioner trillioner billioner regndråper drypper ned i fjorden ved Skagen brygge i Stavanger. Jeg er på reklamebyrået og gjør research i Google og brosjyre i InDesign. Det er grått, tomt og stille på den andre siden av ruta, månelandskap, ringer i vannet, de triller over i hverandre og ruller vekk i evigheten, eller til fløte: vannet blir til fløte når jeg ser på det, så merkelig, til badeskum, til badevannet til et brølende sjøuhyre, hva er det som skjer, - blikket spretter nærmere, inntil glasset for å se hva som skjer.

(fortsettelse…)

Det er noen som bare har det. Tid. De har tid til alt. Tid til å gå på skole, tid til å gjøre lekser, skaffe seg venner og
kjæledyr og
kjærester og
eks-kjærester,
tid til å holde vennskapene ved like
kjøpe bursdagspresanger og
julepresanger og
valentinespresanger og

(fortsettelse…)

Nå ska det handla om et lite verdensproblem. Klokker som går feil. Det skade ingen, det e ingen så får utslett av det, eller så begynne å hosta eller klø, men det e sannelig fort gjort å få bittelitt vondt i magen når du oppdage at den eina klokkå du stolte på, ikkje va te å regna me ligavel.

(fortsettelse…)

Binkas sentimentale kjærlighetsnovelle

Må man skrive kjærlighetsnovelle i norsken på skolen, så må man. Da har man ikke noe valg, og det nytter slettes ikke å spørre læreren pent om man kanskje heller kunne fått lov til å skrive noe sånt som en poetisk novelle, eller en samtidsnovelle. Nei. Skal man skrive kjærlighetsnovelle, så må man skrive kjærlighetsnovelle.

Men det er bare det at jeg hater å avsløre slike sider ved meg selv. Jeg blir så flaaaaau. Teit? Jada, jeg kan være så teit du bare vil. Men det at jeg fikk 6er på denne sentimentale kjærlighetsnovellen min, dét kan iallfall ingen forandre.

Hallemin, for et flott øyeblikk det var! Det å få skriveriet tilbake, altså. Før den positive responsen hadde jeg vært så usikker og flau på og over novellen min at jeg dessverre hadde vært nødt til å brånekte da læreren min ville lese den høyt i klassen som en av mange hun hadde valgt ut. Det ville vært som å pirke ut mine innerste tanker, legge dem på gulvet, og hoppe på dem, (det å legge den ut her imidlertid, er annerledes, for da kan jeg få kommentarer og samtidig bare innbille meg at ingen har lest den).

Jeg må innrømme at jeg hadde store problemer med å fortrenge denne novellen, men klarte det ikke. Hadde nesten mareritt om den om kvelden, irriterte meg ihjel over hvor klissete og sentimental jeg faktisk hadde tillatt meg selv til å være, turte nesten ikke å møte norsklærerens blikk da jeg visste hun hadde lest den og muligens himlet overfladisk med øynene. Helt til vi fikk den tilbake. Jeg tenkte sånn, enten så hater man denne novellen, eller så elsker man den. Men det så ut til å ordne seg på en høyst tilfredstillende måte. Jammen ble jeg glad! Nesten som en bør ble løftet fra mine skuldre, og jeg kunne nesten tillate meg å publisere den offentlig. Nesten som en eksplosjon med masse bobler.

Så, da begynner vi. Mine damer og herrer, la meg presentere dere for, Store eksplosjoner med masse bobler… (ikke le!):

(fortsettelse…)

Skriving er den beste medisinen mot alt, nesten. Men til syvende og sist er det en tvilsom labyrint å sjangle seg rundt i. På fredag kom det til syvende og sist for en helt spesiell personlighet i livet mitt. For Snurre.

Min kjære, lille, langørede bestevenn. Vi snakket ikke sammen, og vi var ikke en gang av samme art. Men Snurre var likevel den klumpen i universet jeg alltid har visst jeg skulle få det tungt foruten. Jeg sjangler nå rundt i den tvilsomme labyrinten for å skrive siste kapittel om et kaninhjerte som hadde så mye mer enn en forkjærlighet for pærer.

Jeg husker da jeg møtte Snurre for aller første gang. Det var våren 99. Det var akkurat passe varmt, og akkurat passe kaldt. Den perfekte dag. Jeg var ti og skulle endelig få kanin. Mine ansvarlige egenskaper skulle settes til verks, men det var ikke noe problem i det hele tatt. Det første problemet skulle vel heller komme sammen med sorgen sju år senere, men selv ikke den dag i dag er det så mye som et negativt avsnitt å se tilbake på med livet til kaninen Snurre. Foruten det at det nå er slutt.

Nå som jeg er på full fart mot å bli en gammel og klok voksen person, er det ikke lenger barndommen jeg sitter oppi; det er den jeg ser tilbake på. Noen husker glansbilder og paradishopping fra sin. - Da de fikk søsken, eller da de oppdaget at de var et søsken. Jeg husker ikke noe sånt. Men jeg husker Snurre.

Snurre var Gleden i egen figur. Jeg har grublet i noen dager nå og funnet ut at det er nettopp dette jeg husker aller best. Jeg husker når han løp rundt i gresset og spratt rett opp i luften nå og da av ren og skjær glede!

Det er naturlig at kaniner hopper. Men Snurre fløy. Det var sånn at man ble helt varm i hele seg av å se den lykkelige kaninen bekymringsløst hoppe så livsgnistrende opp i luften, slik vi alle kanskje burde gjort. Foruten å hoppe og grave i hagen, var Snurre alltid fryktløs og fordømte aldri noen; verken mennesker, fugler, katter eller hunder. Snurre var vant til godt stell og mye omsorg. Derfor så han på alle som godhjertede sjeler. Eller kanskje han egentlig bare så det som virkelig er innerst inne i oss alle.

Men selv om Snurre var fryktløs og lykkelig, kom det en ettermiddag der han ikke ville ha kontakt med meg i det hele tatt. Han bare løp inn i det innerste rommet i buret sitt og forble der, selv om jeg viftet fristende med noen velsmakende brødskalker som han bestandig pleide snappe til seg og gnage på av gledens lyst. Men ikke i dag. Snurre satt bare og lurte inni hullet sitt. Han pustet, men ville ha fred.

Neste dag var det virkelig fred som lå over synet som møtte meg.

Jeg kommer til å savne deg, Snurre.

Dagen i dag hadde vært Snurres 7 1/2-årsdag.

Edderkoppen er ute på tur. Han går med alle føttene sine. Som en blind person med stav humper han avgårde. Og han klamrer seg fast til alt det som fastklamres kan.

Det er bare det at edderkoppen har mange staver, og han bruker dem alle samtidig. Kanskje det er fordi han er åtte ganger så blind. åtte ganger så følsom og derfor åtte ganger så nøye på det der med å unngå å snuble borti harde, skarpe og vonde ting der han tumler rundt i blinde.

(fortsettelse…)

Tenk hvis himmelen var en blå strek. Hvor skulle da skyene ha gjort av seg? Skulle de da balansert som balansekunstnere på en line? Eller kanskje blitt tynne og flate, akkurat som deltagerne i “Slankekrigen” på TV Norge?

Hvor skulle vi da havnet når livet en gang tok slutt, og den blå streken ved navn “Himmelen” ikke lenger hadde plass til alle Guds barn? Kanskje Gud da måtte utvide himmelen? Eller lage en blå himmelstrek til?

Gud ville da blitt nødt til å ta frem den blå kulepennen sin, nykke av korken og tegne en særdeles viktig kulepennstrek som ikke skulle forestille noe ringere enn et påbyggsprosjekt til himmelen. Men da ville han nok til en forandring ikke vært den eneste som holdt på med sånt noe; sånt noe som å gjøre viktige ting med kulepennstreker. (I motsetning til sånne ting som å gjøre blålig vann om til rød vin, noe som er helt utenfor konseptet.)

Oftere enn sjelden bruker nemlig vi mennesker blå streker til å skrive under på viktige beslutninger som tegn på vår tillit. Men hvorfor er streken akkurat blå? Fordi blått synes, blått er klart og tydelig, blått skiller seg fra mengden, og blått er pålitelig uten å være kjedelig? Eller er det rett og slett fordi gult på den andre siden av gata synes særdeles dårlig på hvitt papir?

(fortsettelse…)

Den blå klarer seg. Den er ensom. Spiller musikk og lever sitt eget liv. Den er et blad, men kommer seg aldri videre, nettopp fordi den ikke er et blad, men en blomst med en stilk.

Har du lagt merke til at høsten er tiden når naturen tørker inn som en rosin? Den pakker sammen sakene sine mens vinden synger sin siste sang om skyenes planer for vinteren og solens dype livsfilosofier. På bakken foregår bladenes markering om at frihetens time har kommet og at trærne endelig har slippet taket. Nå kan bladene bestemme over seg selv. Og det gjør dem glade. Det gjør dem så glade at de forvandles til sprudlende fargeklatter som setter liv på den ellers så uttørkede høsten før vinden omsider blåser dem langt avsted. Langt avsted til et sted der ingen trær skal kunne holde dem tilbake og stoppe dem i å være like fargerike på utsiden som de føler seg på innsiden.

Bladene frykter trærne, men trærne holder dem fast. Du trodde kanskje de levde i harmonisk idyll - men nei. Trærne er bladenes overordnede. Er de ikke grønne nok får de svi, og det er det fullt og helt treets avgjørelse å ta. Dets brutale evne til å drepe deres inspirasjon til å sprudle av liv får det lekne aspeløvet til å skjelve som, ja - aspeløv. Bladene trives ikke med trærne. De liker å bestemme over seg selv. Og det får de muligheten til om høsten når trærne slipper taket før vinteren kommer, og bladene lar seg fly bort med vinden.

(fortsettelse…)

Hva er dette for en merkelig artikkel mo’n tro?

Du kommer inn til sykesøsteren. Hvitt rom. Kaldt. Hva er det som lukter så rart? Du holder deg for nesen.

En blodig sprøyte ligger på det uryddige skrivebordet. Den skal inn i armen DIN. Plutselig drar sykesøsteren armen din til seg og hakker sprøyten ned i den mens hun skriker og hoier og spør om det gjør vondt.

“JAAAAAAAAAAAAAA!”, skriker du febrilsk og holder på å få et forferdelig panikkanfall. “SLUTT. DET GJøR VONDT.”

“Ræhæhææææ…”, ler sykesøsteren. Hun hakker sprøyen inn i armen din, og plutselig kjenner du en snål følelse. Du snur hodet ditt mot den blodige armen og finner ut at sykesøsteren faktisk har stukket sprøyten rett gjennom armen din. “PUST, PES, PUST. AUUUU. JEG DøøR. JEG DøøøøøR.”

Sånn. Nå er du ferdig. Du kan sende inn neste.

Dette var jo bare tull. Det er gøy å ta sprøyter. Jippi.