«Aftenbladet merker at Kari Sabine Malmin har noe på hjertet.»
Stavanger Afteblad, 28/09-2007
«At the Closerie des Lilas I sat in a corner with the afternoon light coming in over my shoulder and wrote in my notebook. The waiter brought me a café crème.»
Ernest Hemingway

Personlighetstype

Click to view my Personality Profile page

«It's all the same urge, the same expression, the same message. Some day, it might come out graphically, another day, it'll come out in words.»
Lawrence Ferlinghetti

Bare blåbær

labsente.jpg

Grunnen til at jeg sliter sånn med å skrive teatermanus, er at jeg prøver å finne på en historie som aldri er blitt fortalt før. Og siden drama snakker i bilder, og jeg snakker med ord (det er denne fascinasjonen for bokstavene, klangene på ordene som snakker) låser jeg meg fast, snubler i banaliteten til mine dialoger, holder meg foran fjeset mens jeg tenker: «Hva er det jeg driver med …» Det går nemlig ikke an å skrive en ny historie. Alle er allerede fortalt. I dramaet merkes det bare så godt.
Norsklæreren min påpekte setningene mine da vi fikk tilbake nynorskanalysene våre. Jeg hadde analysert «Den Grøne Kommoden» fra Signaler ‘95. Jeg husker ikke hvem som skrev den, men det kan være det samme. Hun sa jeg var flink til å analysere, noe som på en fin måte bekreftet en INFJ-karakteristikk jeg en gang hadde lest. «Øye for analyse,» var kanskje ordene hun brukte. Nei, jeg husker ikke. Men hun la iallfall til at hun hadde observert min forkjærlighet for lange, finurlige setninger, og at jeg i verste fall har en tendens til å gå meg vill i disse. Jeg visste ikke om jeg skulle si «takk» eller «hold kjeft og prøv å skrive selv». Jeg tror jeg bare mumlet en samtykkende lyd som for å bekrefte min mottakelighet.

Jeg er en svært kritisk leser. Hvis jeg ikke finner en antydning til interessanthet, er jeg kjapp med å lukke igjen boka eller web-vinduet. Hvis du har en blogg, leser jeg den mest sansynlig ikke. Det er ikke at jeg ikke vil. Jeg får det bare ikke til. For jeg tenker bestandig på hva jeg selv skal skrive, særlig når jeg leser noe som noen andre har skrevet, med mindre jeg virkelig går inn for å lese det - hvis du virkelig vil - og med mindre det er bra - noe det som oftest ikke er.

(fortsettelse…)

Russ som vokser på trær

090508russ.jpg

Hvor mange russeknuter jeg har? Lurer du virkelig på det? Skal jeg svare? Okei, jeg har ingen russeknuter. Null! Fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt å gjøre noe med dette da jeg ankom en time før skolestart (vi begynner kl. 9 denne dagen) for å tilbringe en time i et tre. Enkelt, tenkte jeg. Været var fint. Dessuten skulle vi ha litteraturhistorieprøve den dagen, så tiden ville bli svært konstruktivt benyttet, selv om det var i et tre. Men …

da jeg kom og ble møtt av mine medruss som allerede hadde installert seg et par meter over bakken, og da jeg selv grep tak i ei grein for å dra meg opp til dem, kjente jeg at dette fristet lite. Det frodige gresset under meg var så mykt. Jeg bøyde meg istedet ned og kjente på det; det var ikke vått heller. Jeg så på russebuksa mi, tittet opp på ape-medrussen som dinglet med beina mens de leste litteraturhistorie, og jeg så ingen grunn til å la være: Jeg satte rumpa ned på gresset - og der satt jeg!

«Binka, skal du ikke komme opp i treet?»
«Hvorfor skal jeg det?»

(fortsettelse…)

Skrive barnebok?

astridlindgren.jpg
Foto: Dette er Astrid Lindgren

«Russekort!!!» roper barna de dagene jeg gidder å ha på russebuksa - ellers er jeg som usynlig for dem - men nå går jeg villig ned i den lommen jeg har skrevet «l’amour» på og deler høflig ut; «Vær så god; vær så god; vær så god, og ett til deg også - vær så god».
«Takk,» piper de kort og løper sin vei. De tror ikke jeg hører dem, men idet jeg tilsynelatende forlater dem, den travle russen Binka, på vei til skolen, FØR sin første kopp med kaffe, tar de feil. Jeg får nemlig med meg nøyaktig hva de sier; den strategiske russekort-innsamlingen de bedriver:
«Okei, det er siste på dette området. Nå går du over der og tar de, og så møtes vi her, okei?»
Jeg ser for meg små russekort-jegere med walkie-talkie, helikoptere som vokter over skolebygget og som kaster inn de små sparkesyklende handlingsguttene og jentene som strever hardt for å gjennomføre den praktiske delen: «Russekort!!!». Som om disse små røde bitene av papir med bilde av meg selv på og teksten «www.elefantzonen.com» er mat til sultne mager i Romania, varme vinerbrød, Bob Dylan-konsertbilletter, eller noe annet heftig. Jeg husker da jeg løp rundt slik selv. Nå har jeg en hel boks med mine egne kort å dele ut. «Du kan godt få to hvis du vil?» Den lille jenta har en hel bunke i den lille hånda si. Jeg lurer dette vil gi zonen noen ekstra treff.
Disse små menneskene kan nemlig komme til å være mine fremtidige lesere.

(fortsettelse…)

To sider av samme sak

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg?

(fortsettelse…)

Hvorfor henger det en lang dusk fra lua mi?

«Russ» kommer fra latin «cornua depositurus», som betyr «å legge av seg hornene». Wikipedia: Russefeiring

Klokka er 22:27 og vi står i kø utenfor kickoff-kroa for Sandnes- og Stavanger-russen i Kongeparken Amfi, 25. april 2008.

Jeg tenker: Se så mange russ det er her. Men så ser jeg på mitt eget antrekk, den røde buksa på vranga, og jeg prøver å memorere følelsen av å ha kommet så langt. Har jeg gledet meg? Er dette noe å glede seg til?

Rundt meg er russejenter med øyne like røde som buksene. Et stykke unna, ved gjerdet utenfor køen, sitter en ukjent medruss med hodet i hendene. Noen bak meg dytter, og jeg snur meg og ser inn i et snøvlende blikk. I dette sekund er det lite lyst som holder meg igjen her i folkemengden mens vi beveger oss langs det høye gjerdet. Av en eller annen grunn får jeg assosiasjoner til filmen «Children Of Men» av disse jernstolpene; folkemengden av uniformerte individer og vakter som holder det hele i sjakk. Jeg selvutnevner dette umiddelbart til en merkelig tanke fra min egen side, spesielt i et sådans konseptuelt party-øyeblikk. Tenker at det kanskje er fordi jeg så iherdig prøver å absorbere inntrykk og idéer nå som jeg først er her. Jeg er ikke her fordi jeg vil, men fordi alle andre er her og fordi jeg er nysgjerrig. «Vent på meg,» vi prøver å huke oss fast i hverandre, og jeg prøver å huke meg fast i bildene jeg knipser med alle mine sanser.

(fortsettelse…)

Russen som tenker utenfor boksen

Nissekro torsdag 20. desember

Hvis torsdagens nissekro for Stavanger- og Sandnesrussen var en fortelling, ville det vært en utrolig spennende fortelling! Kanskje det ER en fortelling? Kanskje jeg forteller den nå!

Det heter at du skal “tenke utenfor boksen” eller “think outside the box” hvis du skal være smart og lur og sånn. Men jeg har en tendens til å tenke alt for mye utenfor boksen. Jeg tenker så mye utenfor boksen at jeg ofte ikke eier tilstedeværelse inni boksen i det hele tatt! Dette skjer særlig i sammenhenger der jeg er i festlig selskap med mange alkoholiserte mennesker uten at jeg har drukket så mye selv. Da vandrer jeg bare rundt og titter på folk, ser etter kjente - som jeg ikke finner, og får tusenvis av idéer til noveller og romaner, historier og fortellinger, til mulige karakterer og til konflikter og intriger. Jeg har begynt å ta med meg kulepenn når jeg skal ut. Jeg har den oppi veska. Fortellingene ligger jo strødd ut over hele gulvet, i veggene, på taket - overalt. Når alkohol konsumeres og vante hemninger slippes løs er ingen spennende hemmeligheter og situasjoner trygge. Men jeg bruker ikke pennen. Så tøff er jeg ikke. Notere på russekro? De ville trodd jeg var gal. Egentlig er det ingen som ville brydd seg, men det vet jo ikke jeg, for jeg er jo bare lille Binka fra Elefantzonen… (Og jeg er ikke sarkastisk!)

Men jeg er ikke den eneste gale. Folk er gale på andre måter enn meg. Det vet man for eksempel når toalettsetet ligger på gulvet utenfor toalettet, og folk mister retningssansen og går inn når de egentlig vil ut. Jeg er helt bekymra over hvordan sprøhetsskalaen på russekroene bare stiger og stiger for hvert arrangement. Hvordan vil det bli i mai?! I 23-tiden var en stakkars gutt på vei ned trappene med jakken sin dyttet mot fjeset. Han kastet opp i vildenssky, mens han gikk; han spydde rett oppi jakken sin. Det hele ble grisete. Det må ha vært fælt for ham, og det var fælt for oss. Iallfall meg. Jeg skulle helst gitt ham et klapp på skulderen, en kartong melk, et M-julehefte og en boks med julekaker, men når jeg tenker meg om hadde han vel kastet opp det også - rett oppå strekene til Mads Eriksen. En russenisse, dritas to the bone - og Røde Sjøhus i Stavanger var fyllt til randen av dem! De tøt ut dørene; vinduene! Omringet av bimborussenissejenter med bimborussenissekjoler fra Kondomeriet, da musikken var dårlig, og ingen kjente nisser var i sikte; venninna var utenfor og røykte og utgangen var så full av ustødige nisser at det var umulig å komme seg forbi, gikk jeg en stund rundt og rundt, “outside the box”, og kjeda meg. Tenkte filosofiske tanker om ting jeg gjerne skulle ha skrevet om.
Og så fikk jeg øye på Henrik.

(fortsettelse…)

Russekortet

russekort.jpg

Jeg føler meg litt råtten. Først utlyser jeg en stor konkurranse der DU bestemmer Binkas russemotto, og så blir jeg selvsagt ikke riktig fornøyd med noen av forslagene. Det lovet godt underveis med forslag som “Ikke kil en sovende drage”, “You can’t arrest me, I’m a rockstar”, “Jeg skulle til å skrive verdens beste setning, men så plutselig var det russetid”, “Du kunne vært ute i skogen, men det er du ikke”, “Liten på jord, stor i ord” og “Lorem Ipsum dolor sit amet, ergo bibamu”. (PS: Takk for innsatsen til alle som deltok i konkurransen. Love ya all. Peace and løv.)

Forslagene var interessante, men var de riktig MEG? Jeg vet ikke. For hva er egentlig jeg? Hvem er jeg, liksom? Og hvor kommer verden fra? Og er det ikke mye mer tiltalende å tenke på disse spørsmålene hvis det er en prikkete linje under hvor det er meningen at du skal skrive svaret? Er det ikke? Jeg bare spør. Og ikke bare det. Jeg har bestemt meg. Slik skal det være. Dette russekortet skal hundrevis av småunger få av meg til våren. Jeg skal dele dem ut med visdom og kjærlighet og det skal bli kjempemoro.

UNGE:
Kan jeg få ruuuusseeekoooort?

BINKA:
Ja, såklart! Værsågod! Se, det står “Hvem er jeg og hvor kommer verden fra”! Hva tenker du om det?

(fortsettelse…)

Stor konkurranse: Du bestemmer Binkas russemotto!

russekort1.jpg

Binka er liksom russ i år, på en måte, og kortet må være ferdig snart. Som vanlig er Binka sent ute - hun vet nemlig ikke hvilket motto hun skal ha! Vet du?

Her er vi IKKE ute etter “vanlige” forslag som “Led meg ikke inn i fristelse, jeg kan gå selv” eller “Min mor har et yndig vesen, det er meg.”, men snarere et lite stykke genialitet som kan sette en annerledes farge på tilværelsen. I egne forsøk på å gjøre et brukbart valg har Binka selv oppdaget en irriterende ambivalens i seg selv. I det ene sekundet vurderer hun tungsindige gullkorn av sin helt Knut Hamsun. I det andre er hun like ved å sette sin lit klassiske russeklisjéer. På nettet finnes det lange lister å ta av, men de er så lange, det er så mye, så upersonlig, så lite “Binka”.

Så nå trenger hun DIN hjelp! Vil du være med i konkurransen, skriv ditt forslag i kommentarfeltet. Ikke vær redd for å slenge ut noe som ved første tanke kan virke som et dårlig forslag; jo flere jo bedre, jo nærmere er vi den lille nåla i høystaken. Vær i tillegg nøye med å oppgi riktig e-post-adresse. Kanskje det er premier i vente…

Albuereparatørene

Takk og pris for at det var venstrearmen! sa den høyrehendte skribenten som hadde fått albuen ut av ledd.

- Så, hva driver du med? spurte legen. Hun lå på benken. Han hadde allerede spurt om hun hadde begynt å føle seg litt susete i hodet etter de bedøvende greiene hun hadde fått i seg, rett inn i blodet, rett inn, og det hadde hun. Hun var så susete at hun hadde vært nødt til å legge seg ned. Så hun lå. Vannrett på Stavanger Universitetssykehus. Dette måtte være ille.

Hun hadde allerede båret armen sin inn gjennom de blanke dørene og gått sakte forbi noen tomme rullestoler og vært glad for at hun slapp å sitte i en slik, fullt så kritisk var det ikke. Eller var det bare hun som lekte tapper? For et ørlite sekund hadde det ikke noe å si, som en tilsideskjøvet bagatell da hun fikk øye på et helt nytt, litterært univers: Sykehusverdenens fantastiske mystikk og mysterier. Her dør folk, og her blir det født nye. Er det ikke grusomt - og vel så fascinerende og assosiasjonsrikt på akkurat samme paradoksale, groteske, fabelaktige tid? Hun satte opp store øyne. Kanskje også et ørlite smil. Hun var inspirert. Hun hadde fått albuen ut av ledd, men det visste hun ikke enda, det var derfor hun var her, på sykehuset, en oase for fortellinger om livet og døden, for ekte følelser og inspirasjon. Hun holdt armen sin fast og gled sakte videre over det blanke gulvet. Oppdagelsesferd. At hun ikke hadde vært her før.

(fortsettelse…)