Her kommer en skoleoppgave i norsk/mediekommunikasjon.
Det er journalistenes jobb å bryte folkeskikken. “For en enkel jobb!”, tenker du. Men sannheten er den, at det er noe av det vanskeligste som finnes. Når de etiske spørsmålene dukker opp bak husveggen der en fotograf står og speider, hvordan skal han da vite hvor langt han kan strekke seg? Hva kan han publisere? Hvor langt kan han gå i uhøflighetene sine for å sikre seg et saftig forsideoppslag? Og hvordan vet han når den ytterste streken er nådd, og lovens grense så vidt berøres med fingertuppene?
Det det handler om her, er moral og etikk. Et aldri så lite filosofisk kapittel i pressefolks hverdag, og et tema som tenkere har fundert på i hundrevis av år. Det som imidlertid er stadfestet og bestemt, er at moral er regler for god oppførsel og noe alle mennesker har. Etikk derimot, er læren om moralen, noe som åpner for utallige syn og drøftinger. Hva er egentlig rett og hva er galt?
PFU og Vær Varsom-plakaten
Det er nettopp det Vær Varsom-plakaten skal gjøre rede for. Plakaten skal lede pressefolk frem til det som kan synes å være en respektabel oppførsel i pressesammenheng. Det er nemlig visse hensyn som må tas i henhold til privatlivets fred. Og i tillegg til å gi klare retningslinjer om dette, tar Vær Varsom-plakaten for seg regler om hvordan pressen skal arbeide, samt hvordan resultatet skal presenteres.
Det fire kapitler lange skrivet som med sine avsnitt og paragrafer kan likne en lov (noe det ikke er!), snekres sammen av Pressens Faglige Utvalg (PFU) og oppdateres kontinuerlig. Utvalget er opprettet av Norsk Presseforbund og har hovedsaklig representanter fra pressen, men også noen vanlige mennesker uten pressebakgrunn. Sistnevnte er innbudt for å bidra med å likestille vurderingene, og få dem til å samspille med den allmenne befolkningens mening.
Det er nemlig befolkningen PFU er her for, og de som ved en anledning skulle komme til å føle seg ille berørt av noe som kommer frem i pressens rampelys. Kjendiser så vel som vanlige folk. Det er den som føler seg urettferdig behandlet som må klage. I tillegg kan generalsekretæren i Presseforbundet ta opp saker i PFU.
Dersom en avis, radiostasjon eller fjernsynskanal felles for å ha brutt noen av retningslinjene på Vær Varsom-plakaten, må de enten trykke eller lese opp en uttalelse fra PFU. Det er dermed ikke snakk om bøter eller fengsel, men skam og et dårlig rykte som på mange måter kan være ille nok i seg selv. Spesielt med PFU sin store innflytelse i pressemiljøet. Journalisten som sto for bruddet og mediet som la det frem, mister dermed troverdighet og integritet, noe som kan skape vanskeligheter for dem begge ved senere arbeid.
Troverdighet og integritet
Troverdighet handler om å bli trodd av folk, noe som er svært viktig for en journalist. For å få troverdighet lønner det seg å oppføre seg ordentlig og ikke lyve. Troverdighet kan også oppnås ved overbevisende stemmebruk og kroppsspråk, og sikkerhet rundt det at saken som journalisten legger frem uten beviser, faktisk er sann.
For å oppnå denne tilliten og troverdigheten fra publikum, benyttes det ofte finurlige teknikker for å gjøre det å bli trodd enda litt enklere. Er det snakk om en fjernsynsreportasje fra en naturkatastrofe for eksempel, blir reporteren ofte avbildet i voldsomt uvær med hette over hodet, en halvvrengt paraply i den ene hånda og en pelsdekt mikrofon i den andre. Med en litt panisk og halvkvalt stemme oppstår det dermed ingen tvil om at dette er virkelighet, full krise, og at ethvert ord som kommer ut av reporterens munn er ren sannhet.
Troverdighet handler som sagt om å gjøre det klinkende klart at saken er ren sannhet. Renhet er også noe ordet “integritet” handler om. Integritet vil si å være ren og vanskelig å påvirke og bestikke. Selv om du for eksempel er en musikkanmelder og en plateaktuell artist tar deg med på intern fest med en rekke storheter fra musikkbransjen, kan du komme tilbake til skrivepulten din og likevel gi plata en temmelig lunken anmeldelse.
Kjenner publikum hele bakgrunnshistorien om den eksklusive festen og den dårlige omtalen, får journalisten integritet som fortjent. Kjenner publikum derimot ikke mer av historien enn den lunkne anmeldelsen, har jo journalisten fortsatt integritet da han eller hun ikke lot seg bestikke av den hyggelige festen. Men i dette tilfellet ikke integritet av det slaget som lønner seg og som får publikum til å knytte større troverdighet til omtalerens mening.
Men hva om musikkanmelderen gikk på festen, og plata faktisk var bra og fikk en god omtale - hva skjer da? Svekker det journalistens integritet? Vil folk tro at han lot seg bestikke av festen, eller vil de ta seg til takke med de gode ordene i anmeldelsen?
Spør du meg, er dette et godt eksempel på presseskikkens vinglende bestemthet. Det kommer helt an på øyet som ser. Og i følge mitt øye, kunne jeg lett ha trodd at festen hadde hatt en viss påvirkning på utfallet med den gode omtalen. Enda mer komplisert blir det hvis journalisten føler seg presset til å skrive en dårlig anmeldelse hvis han mottar goder - bare fordi folk vil tro at han skrev positivt om artisten fordi noen forsøkte å bestikke han.
Jeg tror det lureste for pressefolk er å legge alle spekulasjoner på hylla og bare konsentrere seg om emnet - i dette tilfellet plata og dens musikalske kvaliteter - og ikke noe annet. Integritet vil vise seg til slutt, og ærlighet varer alltid lengst.
Budd på god presseskikk
Et eksempel på nettopp et brudd av presseskikken, er en sak i tilknytning til det velkjente NOKAS-ranet. Her har TV 2 med Valebrokk i spissen blitt beskyldt for å ha stridt i mot flere punkter i Vær Varsom-plakaten ved å offentliggjøre lydopptak fra ranet. Det er en politimester som klager på denne saken. På opptakene kan man for eksempel høre en polititjenestemann på Domkirkeplassen rope på at han blir beskutt, smellene fra geværet som blir avfyrt og samtalen mellom en kvinne i NOKAS-lokalet og en person som svarer på politiets nødnummer.
Jeg forstår godt at dette kan oppfattes både treffende og langt mer detaljert enn man kunne behøve. Særlig det med ropene fra politimannen om at han blir beskutt. I forkant av slike TV-reportasjer pleier det å bli meldt fra om sterke bilder og lyder, men når nyhetsprogrammet går litt raskt i svingene, er det ikke alltid så lett å rekke å trekke seg vekk eller skifte til en annen kanal.
Om det ikke er direkte skadelig, kan slike detaljerte inntrykk på TV i hvertfall gi folk usunne idéer eller dårlige tanker. Og om det ikke er skadelig nok for voksne, er barn noen det er viktig å skåne når det gjelder slike ting. Men kritikken til tross, er det litt synd på TV 2 og deres mottatte klage på brudd av presseskikken i denne saken. TV 2 kan umulig ha hatt visjoner om å skremme barn eller gi folk dårlige tanker når de lagde dette innslaget. Meningen var sannsynligvis å skape en svært informativ og virkelighetsfull reportasje om NOKAS-ranet. Og ser man det sånn, er det utvilsomt at de lyktes. Det jeg da forundrer meg over, er den lille, lille grensen mellom en briljant nyhetsreportasje og brudd på presseetikken. Det skal så ørlite til!
Presseskikkens utvikling
Den første Vær Varsom-plakaten som ble laget i 1937, var bare på én side. Det forteller nok en stor del om hva som har skjedd med presseskikken de siste 69 årene. Blogg og Internettilgang er i dag allemannseie, og mange publiserer også bilder på verdensveven med sine mikroskopiske kameratelefoner.
Vi kan dermed være enige om at gamle dager og avisredaksjonenes enerett på publisering av tekst og bilder er en periode vi aldri kommer til å oppleve igjen. Utviklingen har riktignok gitt oss mange globale fordeler med kommunikasjon over langstrakte verdensgrenser, men også noen ekstra bekymringer å drasse med seg i dagliglivet; Bekymringer for å miste kontroll over privat informasjon i det offentlige rom.
I tillegg til privat publisering, kommer det stadig nye sladderblader i kioskhyllene som konkurrerer om lesernes gunst. Og vi lar oss fenge, betaler for lesestoffet og morer oss over medmenneskenes ubekvemme og private situasjoner som de kanskje ville stått over å dele med allmennheten. Og spør du meg, vil det bare bli verre og verre. Foreløpig er det kanskje ikke vår klodehalvdel som er hyppigst rammet av overivrige pressefotografer som ikke skyr noen midler for et godt avisoppslag. Men fremtiden er ennå lang. Så vi skal prise oss lykkelige over at vi har gode regler for dette her til lands.
PFU kommer nok til å fortsette med å ha mye å henge fingrene i.
Da jeg tidligere på året fikk vite at den gråhårede, gubben Tor Milde skulle bli flekken over i-en i årets Idol-jury må jeg si jeg ble litt oppgitt. Hva i alle dager skulle det å dra en gretten gråhåret klyse av en 50-åring som lesper inn i Idol være godt for? Han ville jo ha mistet gebisset sitt på gulvet og fallet i dyp søvn under sendingene, og det kunne strengt tatt ikke ført noe godt med seg. Men jeg tok feil. Kåre Valebrokk sitter fortsatt øverst på pallen for TV2s trøtteste fjes, og Tor Milde gjør jobben som dommer godt. Kanskje litt for godt? For selv om Milde høres ganske mild ut er det nettopp det han ikke er. Tvert imot.