Husker du innlegget jeg skrev på onsdag? «Metaundervisning» ble godt mottatt i bloggosfæren hvor det ble plukket opp av både Sonitus og Hildring blant tilbakeping-tjenestene.
Men kriteriene for å komme på trykk i avisen pleier å være noen ganske andre. Der skal man helst være kort og konkret, og egentlig ikke kritisere noe; bare observere og si at «dette er jeg LITT imot» men «egentlig så gjør det ikke så veldig mye». Slike leserinnlegg som ville gitt god karakter på skolen fordi de er så korrekt oppbygd.
Men jeg prøvde meg likevel- og likevel som jeg sendte det inn til Stavanger Aftenblad; kom det på trykk!
Skoledebatt er visst i vinden som aldri før. Nå skal det bli spennende å se om noen som sitter hjemme og leser avisa på fredagsettermiddagen legger meke til meg, og vil ofre en tanke til å sende inn et svar.

Det er merkelig å se den årlige pressedekningen av et nytt kull igjen begynner i første klasse. De intervjuer dem, og de sier at de gleder seg til å lære å lese og regne. «Natten før første skoledag gledet jeg meg sånn at jeg ikke fikk sove,» sier en. Det gjorde jeg også da jeg var sju år. Men nå er jeg nitten, og jeg vet at nettene før de kommende skoledagene, vil de komme til å grue seg sånn at de ikke får sove av den grunn…

De starter som energibomber, knopper på kunnskapens tre om våren. De rekker knapt å stå i full blomst før de visner og sovner. Til slutt dør de helt. Allerede før videregående er over!

Likevel gleder de seg til å begynne i første klasse. Foreldrene gleder seg med dem, selv om de vet hvor inderlig skolelei de selv var for alle disse årene siden. Lærerne husker det også. At de orker å stå foran de små stakkarne som sitter forventningsfullt ved skolebenkene og si «Velkommen til første klasse». Det er som å si: «Velkommen til en langsom, smertefull død…»

(fortsettelse…)

«Når vi tenker nåtiden som noe som skal eksistere, så eksisterer den ennå ikke. Og når vi tenker den som eksisterende, er den allerede fortid,» sa den eksistensielle filosofen Henri Bergson.

Albert Einstein sykler og smiler bredt. Det har han god grunn til. Dette er en virkelig god dag!

Jeg var så nervøs for muntlig eksamen i mediefag i dag, at jeg kom tre timer før jeg egentlig skulle! Grunnen til at jeg var så urolig, var antagelig at jeg skulle snakke om noe jeg virkelig bryr meg om, nemlig blogging, postmodernisme og featurejournalistikk. Featuren om blogging som jeg under arbeidet med den blogget en del om, var et prosjekt jeg virkelig skrapte ut av mine innerste hjerterøtter. Jeg ville så gjerne gjøre det bra!
Postmodernismen er nemlig et uttrykk som fascinerer meg veldig, selv om jeg ikke liker det. Jeg liker ikke postmodernismen. Det naive og distanserte synet på verden gjør meg deprimert. Jeg føler mer som en idealist. Når sammenhengen er borte, lengter jeg etter den. Jeg liker helhet og sammenheng. Likevel, når man om et par hundre år ser på postmodernismen i distanse, som fortid - når en ny epoke har ankommet - kan det være at mitt syn også vil bli sett på som postmodernistisk, noe som gir meg eksistensiell angst og gjør meg hyper-bevisst på å være obs på den tiden jeg lever i.

(fortsettelse…)

Dette er latterlig. Jeg har snart ikke lenger ord for hvor kaotisk dette livet på videregående skole er. Jeg kommer på skolen til vanlig tid kl. halv 9 da det viser seg at vi i dag skulle begynne kl. 10. Jeg undrer meg over den mystiske muntlige oppgaven som dukket opp på It’s Learning i går og skulle fremføres i dag, men lærerne nevner den ikke med et kvekk. Jeg spør når vi får vite om vi kommer opp i muntlig eksamen, men læreren har 3 forskjellige datoer på papiret og sier hun ikke vet, hun skal spørre. Så slutter den tomsindige skoletimen 40 minutter før den skal, uten å ha hatt noe føre.

Jeg spør den ene av de fire lærerne hvor mange medieprosjekter vi skal ta med i presentasjonsmappa til eksamen. «Alle seks,» sier han. «Alle seks?» sier jeg. «Alle seks,» betrygger han. Senere kommer han bort til meg og sier: «Nei, to til fem var det visst». «To til fem,» sier en lærer i bakgrunnen. «To til fem,» sier jeg. «Okei, greit».

Igjen var 3 1/2 timer til neste time. I tillegg til de 40 minuttene til overs før lunsjpausen, var nemlig to fritimer før naturfagstimen i siste time, som jeg ikke en gang visste om vi trengte å være i. Jeg har veska full av bøker om filosofi, og en skole tom for kunnskap. Nå venter jeg bare på bussen for å komme meg vekk herfra.

Jeg har skrevet www.elefantzonen.com på en hundrelapp som jeg snart skal sende ut i verden. Jeg håper ikke de som merker det, er slike som ikke liker at folk skriver på penger. Den er numerert 2311100020. Jeg vet ikke om den er den eneste som har det nummeret eller hva dette betyr for noe, men jeg sier bare en ting; se opp!

I dag hadde jeg matteeksamen, den jeg strøk på i vinter. Jeg hadde øvd veldig mye. Fra å ha tenkt: «Jeg skal brenne matteboka mi etter dette!» har jeg gått til å faktisk komme den ganske nær. Matteboka. Nå skal jeg iallfall ikke brenne den. Kanskje jeg river av en liten bit av den og limer den inn i notatboka mi som et minne om den gangen i min fagre ungdom da jeg kom opp i matteeksamen og strøk, for så å ta meg ordentlig sammen - og bestå. Ja, mer enn det; det gikk faktisk veldig bra. Jeg tenkte med meg selv: «Jeg står faktisk i fare for å få en riktig så god karakter på dette her». Det er en årsak til alt som hender. Så da vil jeg altså få studiekompetanse og kan søke på Skrivekunstakademiet i Hordaland i 2010, etter jeg er blitt ferdigutlært Mediegrafiker. Hva sier dere, mine skrivende lesere, sees vi der?

Etter jeg hadde satt de siste to strekene noen sinne, bar det avsted for å plukke opp gulrota.
Her om dagen fant jeg nettopp en bok jeg gjerne skulle eid. Dette var vel å merke før eksamen, så jeg konstruerte meg den disiplinerte idéen om å kjøpe den etter jeg var ferdig med matematikk for alltid. Det var en knasende bra gulrot.
«2500 år…» myste bokhandleren og så opp på meg, og så på boka. «Det er blitt tenkt ganske mange tanker på den tida! Hø hø hø» (du vet, sånn som gamle menn sier)
«Ja,» svarte jeg og gikk, ett steg vekk fra matematikken, og ett steg nærmere filosofien. Her kommer jeg, tsjohei!

Torsdag 22. mai hadde jeg min aller siste eksamen i norsk hovedmål på videregående. Det var duket for fagskriving, og jeg skrev så godt jeg kunne i en sådans setting før jeg i et stivt ritual måtte rekke opp hånda for at en pensjonist, en eksamensvakt, først skulle eskortere utskriften min fra printeren til meg selv. Deretter skulle han igjen komme bort og kontrollere at jeg hadde fått den formelle infoen riktig. På eksamen har jeg pseudonym, og dette er et nummer. Dessuten skal alle sidene ha riktig nummer, side 2 side 3, nei, side 2 av 4 side 3 av 4. Rett skal være rett. Frem og tilbake vandret manuskriptet mitt helt til den grå rosinmannen endelig signaliserte at jeg kunne gå, takk.

(Oppgave 2: “Den som ikkje et” av Tormod Haugland, novelle fra samlingen Orden, 1999. Tolk novellen.)

Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør, og hvor var vi før vi ble født? Det er eksistensielle spørsmål som dette, som blir tatt opp i Tormod Haugalands novelle “Den som ikkje et”, tatt fra samlingen “Orden” fra 1999.
Novellen er en dialog mellom to personer, en “mor” og en “jeg”-person, som innledes ved at “mor” prøver å feste sløyfen på det som antageligvis er sin sønn, “jeg”-personen. Det later til at de forbereder seg til en spesiell anledning.

Synsvinkelen i førsteperson reagerer med å fastslå:
“Jeg vil ikke”.
Han vil ikke gå i kirken hvis ikke oldefar skal være med. Det er forståelig. Han er sikkert forferdelig glad i oldefaren sin. Men det han ikke forstår, er hvordan døden fungerer. Saken er at oldefar skal være i kirken, men han skal ligge i kista si, og der skal han ligge, selv etterpå, selv når alle de andre har gått på bedehuset for å spise boller, selv da skal han ligge der. Helt alene.
“Hvor lenge skal. han ligge der?”
“Hele tiden,” sier mor, “Han skal bare ligge der.”
Han forstår ikke.
“Hvorfor?”

Dette er en umiskjennelig filosofisk novelle. Formen, som er en dialog, legger en ekstra tyngde på dette. Da Sokrates gikk rundt på torget i det gamle Athen under Antikken og forkynte filosofiske spørsmål, var det nettopp slik han gikk frem; ved å skape dialog. Det er dialogen som skaper filosofi. Formålet er ikke å komme frem til et konkret svar, men å belyse ulike synspunkter og reflektere over disse. Sokrates mente ikke at han kunne lære menneskene noe, eller at verken han eller noen andre var i stand til å angi “den rette sannhet”. De rette svarene ligger i nemlig i menneskene selv. Det gjelder bare å stille de riktige spørsmålene.

(fortsettelse…)

Et eksperiment

For et par uker siden fikk vi servert den siste oppgaven i mediefag på videregående. Den siste designoppgaven på videregående; det ligger et slags vemod i disse ordene. Jeg misliker sterkt begrepet «Den Siste Gangen», det er så vanskelig å forholde seg til. Dermed får vi en personlig og «emo» innledning fra meg her altså, og i denne ånd blir kunstnere saksøkt for å ha forskyldt personlige tragedier med sine verk.
Om jeg skriver noe som gjør deg trist eller får deg til å gjøre noe dumt, er det min feil?
(På forhånd unnskyld)

Prosjektet vi mottok gikk ut på å lage sin egen subvertisement. Vi skulle finne en eksisterende reklame, annonse, logo eller lignende, og endre den for å radikalt endre budskapet.

Det dukket opp en artikkel på Dagbladet.no som skulle komme til å inspirere meg. Dagbladet skriver her om hvordan emo-bølgen skyller over sentimentale ungdomsliv- og hvordan emo-menigheten angivelig vipper dem over kanten til fordervelse. Dermed får musikken igjen skylda for å forkludre ungdommen, slik den alltid har fått. Dette er så gammeldags! Jeg får assosiasjoner til Beatlemania på 60-tallet som i likhet med emo-bandene i dag også ble beskyldt for å gjøre noe med ungdommen. Mitt spørsmål er: Gjør de virkelig det - eller er ungdommens sentimentalitet en naturlov?

(fortsettelse…)

Hvor mange russeknuter jeg har? Lurer du virkelig på det? Skal jeg svare? Okei, jeg har ingen russeknuter. Null! Fredag morgen hadde jeg egentlig tenkt å gjøre noe med dette da jeg ankom en time før skolestart (vi begynner kl. 9 denne dagen) for å tilbringe en time i et tre. Enkelt, tenkte jeg. Været var fint. Dessuten skulle vi ha litteraturhistorieprøve den dagen, så tiden ville bli svært konstruktivt benyttet, selv om det var i et tre. Men …

da jeg kom og ble møtt av mine medruss som allerede hadde installert seg et par meter over bakken, og da jeg selv grep tak i ei grein for å dra meg opp til dem, kjente jeg at dette fristet lite. Det frodige gresset under meg var så mykt. Jeg bøyde meg istedet ned og kjente på det; det var ikke vått heller. Jeg så på russebuksa mi, tittet opp på ape-medrussen som dinglet med beina mens de leste litteraturhistorie, og jeg så ingen grunn til å la være: Jeg satte rumpa ned på gresset - og der satt jeg!

«Binka, skal du ikke komme opp i treet?»
«Hvorfor skal jeg det?»

(fortsettelse…)

Kjell Askilsens novellesamling Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten er den beste boka som er kommet ut i Norge de siste 25 årene, sier Dagbladet. Gratulerer, Kjell. Men hva skjer med det intetsigende omslaget? Dette er hva som i disse dager hender når jeg tar saken i egne hender i et ørlite skoleprosjekt:

(fortsettelse…)

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg?

(fortsettelse…)

Det er litt rart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg liker meg så dårlig på skolen, faglig sett, for egentlig gjør vi jo det jeg liker aller best å gjøre. Forutenom bare det å lære, så holder vi på med medier og det å kommunisere, om retorikk, narratologi og etikk. Det er nesten litt filosofi - noe jeg finner intellektuelt tiltrekkende på en særdeles lidenskapelig måte.

Så det er rart. For på skolen blir disse emnene, tro det eller ei, til noe skikkelig driiiiiiiiiit. Jeg mener det. Driiiiiiit. Jeg er så dritt lei og ingenting jeg lager har mening. Jeg klarer ikke å legge hjertet og sjelen min i noe arbeid lenger, slik jeg gjorde da jeg gikk et år på Noroff Mediegymnas første året på videregående. Hvorfor? Har ikke peeeiling. Nettopp derfor er det kanskje at jeg av og til fortsatt går rundt med Noroff-genseren når jeg vandrer rundt på offentlige Lundehaugen videregående skole, som for å holde håpet oppe i disse tider når jeg bare har fått 3-ere og 4-ere i medieprosjektene mine.

Fortjent kan det gjerne være, jeg skal ikke en gang uttale meg. Det tankevekkende for mitt eget vedkommende, er bare at jeg ikke en gang føler meg såret. Jeg tar det riktignok personlig, slik jeg gjør med alt - men av en eller annen grunn er jeg ikke fornærmet. Jeg føler meg bare snytt for det jeg innerst inne ønsker jeg kunne fått til. Men hvorfor går det ikke? Jeg føler meg en smule irritert over at ingen der borte på skolen er villige til å lære meg teknikker for det å forme og styre kreativitet. Jeg er lei meg for at lærerne har et så tilsynelatende avslappet forhold til det vi driver med, og ingen holder banebrytende forelesninger der de sier: «KREATIVITET! Det er viktig! Dette betyr noe! Det dere produserer har mening, og vi skal hjelpe dere personlig for å nå de målene dere setter dere.» Jeg skulle ønske jeg var omgitt av engasjerte, lidenskapelige - gjerne litt småsprø - men likevel genuint og ekte lidenskapelige mennesker.

(fortsettelse…)

Det er seks dager siden jeg blogget sist, og jeg lurer på om dere lurer på hvordan det står til med meg. Det går opp og ned med både det ene og det andre. Jeg har skrevet nynorsk i fem timer i dag og begynte nesten automatisk å skrive på sidemålet mitt når jeg skulle skrive dette, en skremmende tendens. Jeg gikk tjue minutter før tiden var ute. Det var ganske nervepirrende, men lite overraskende. Jeg er nesten alltid den siste som forlater åstedet på slike skriveprøver. Det er et merkelig konsept det å samles for å skrive, sitte i fem timer og ikke veksle et ord, for så å gå, uten å si noe. Men da Devendra Banhart gikk, listet hun seg bort til meg og spurte om jeg ville ha resten av Feel Good Drinken hennes, noe jeg synes var særdeles hyggelig. Skrivingen gikk bedre med fruktsukker i blodet, helt til jeg flere ganger senere måtte stoppe opp og tenke: Hva er det egentlig jeg skriver om? Hva i alle dager …

(fortsettelse…)

Zach Condon i Pitchfork-intervju:

Pitchfork: So you dropped out of school and went to Europe.
Zach Condon: I dropped out of high school and I tried to go to community college for a little while. I can’t be a student. I always hated that lifestyle. I’d been working in this old frame shop where we’d guild these picture frames. I took the money and ran off to Europe.

(…)

I dropped out of high school, and then I dropped out of a community college in Santa Fe, and then I dropped out of a community college in Albuquerque, and then I dropped out of UNM in Albuquerque.

The Penalty

Like an ancient day and I’m on trial
Let them seize the way, this once was an island
And I could not stay for I believed them
Left for the lights always in season

Impassable night in a crowd of homesick
Fully grown children, you’ll leave the lights
Your family may not wait, Sir, keep on believing
Our parents rue the day, they find us kneeling
Let them think what they may, for they’ve good reason
Left for the lights always in season

… eller konkurransedyktige skravlebøtter? Hvorfor har vi denne trangen til å gi av oss selv i en verden som er blitt så fri at den blir for stor og tom?

(Bakgrunnsinfo: Dette er featuren om blogging. Denne posten blir nok litt forandret etterhvert. Kommentarer er som vanlig svært ønskelig.)

Virrvarr (20) mener blogg er en livshistorie, en essay-samling, en offentlig disseksjon av seg selv og sine meninger. - Hva skjer med postmoderniteten der ingenting er sant og alt er fremmedgjort? Jo - vi blir kjent med hverandre!

PLUTSELIG REISER HUN SEG FRA BORDET SITT og slår armene ut i været.
- Ah, så fort publisert! *svusj* - så er man på «trykk» og kan leses av mange!
Hun setter seg fort ned igjen og skriver videre.

Mens hun sitter slik, svinger jeg høyt med pennen min, sverdet mitt, idet jeg galopperer nedover Bloggerlandsbyen på en elefant, klamrer meg fast i elefantøretuppen med den andre hånda og roper til leserne på fortauskafeen:
- Iiihaaa!

(fortsettelse…)

Fabelaktige Linn Heidi (eller Devendra Banhart som hun har døpt seg selv her på Elefantzonen), drog meg med ut i fritimen på skolen i dag, i det hun pleier å kalle «polaroidbildevær». Himmelen har ikke vært så blå på lenge. Og heller ikke gresset like grønt. En smule motvillig gikk en småsyk og kamerasky Binka med på å la seg fotografere i det livlige solskinnet, og måtte i ettertid innrømme at det egentlig ikke var så ille. Vi hadde det riktig så gøy! Tusen, tusen takk til Devendra Banhart for å ha foreviggjort meg i polaroidformat! *vinke*

» xlinnheidix på Flickr

(fortsettelse…)

Det er historietime. Jeg noterer vage ord i den røde moleskine-notatboken min, ord som absolutt ikke har noe med historie å gjøre, de noterer jeg i blokka ved siden av (som er laget av resirkulert papir!). Idet jeg sitter slik og pusler med mitt, lener Devendra Banhart seg mot meg og hvisker, til da, dagens mest spesielle utsagn:

«Tenk, når du er død, vil de notatbøkene være verdt mange millioner.»

Jeg stopper å skrive, ser på henne og bryter ut i latter samtidig som jeg hvisker et luftig «hææææ» tilbake mens historielæreren holder sitt foredrag.

«Nei, liksom, det vil være de notatbøkene du noterte i før du skrev de store, litterære verkene som du kommer til å skrive.»

Jeg tar det som et stort kompliment, ENFJer kan det der med komplimenter. Men derifra og utover, tenkte jeg mer og mer på at den delen som omhandlet «når du er død», kunne være gjeldende.

(fortsettelse…)

I dag fikk jeg mail fra VamPus. Alle norske nerder som interesserer seg for blogging og internettbasert populærkultur, har hørt om VamPus. VamPus, VamPus. I 2005 vant hun Gullbloggen som kåret bloggen hennes til Norges beste. Forøvrig er VamPus snedig nok en karakter jeg forbinder særlig med sko. Samlingen hennes skal visst være oppi seksti par nå, 120 enheter, noe hun forøvrig oppgir allerede i bloggerpresentasjonen av seg selv. Random, distansert og tilfeldig: sterke, postmoderne vibrasjoner. Dette er blogging. Dette har jeg snakket om før.

For i går blogget jeg jo altså om mitt nye skoleprosjekt i medier og kommunikasjon: om featuren som (ikke) skal bli en feature om blogging (Eller skal den det?). Om det postmodernistiske ved å blogge. Eller om blogging generelt, og sånn. Du vet. / Uansett:

You’ve got mail! I’ve got mail! From whom? From VamPus? Oh yes, indeed.

(fortsettelse…)

Det var på biblioteket. Det var rett før dagens aller første kaffe. Det var akkurat da jeg fant ut hvilke bøker jeg kan komme til å få lyst til å skrive en gang. Helst nå. Det kommer og går, glipper ut av hendene mine så snart jeg har fanget det, og jeg logger på pesen for å blogge om det slik at følelsen ikke forsvinner. Men siden det tar så lang tid å logge på disse fjollete steinaldermaskinene, er det kanskje allerede for sent.

Fra hylla så den på meg, allerede før jeg så på den, og den hvisket «se på meg», og jeg så på den: Gunnhild Øyehaugs «Stol og ekstase». Og jeg tok på den. Jeg tok den nærmere og leste: «essay og noveller…». «Det er jo som en blogg», tenker jeg, «essay og tilfeldige, lekne, forvridde, samtidsdigresjoner og novelleaktige øyeblikk», like før jeg oppdager at «åh, det er jo på nynorsk». Men det stopper meg ikke i å like det. Devendra Banhart ler når jeg spretter bort til bibliotekaren og gir henne boka. Jeg vet ikke hvorfor hun ler, for det er vel ikke noe å le av at jeg låner en bok jeg aldri har hørt om før, mest fordi den hadde en fin forside? Bibliotekaren ler ikke.

Jeg har et nytt prosjekt på gang. (Eller har jeg virkelig det?)
Vi har fått en oppgave om sjanger, hvor vi skal velge en sjanger og fordype oss i den gjennom en teoretisk sjangeranalyse. Så skal vi, på valgfri plattform, lage et fysisk produkt i denne sjangeren. Jeg har valgt «postmodernismen» som min sjanger, muligens en smule påvirket av særemnet om filosofiens litteraritet. Nå skal jeg skrive en featurereportasje! Om blogging!

(fortsettelse…)

Jeg får veldig mye bra kommentarer for tiden, og det må jeg bare si, jeg blir litt forfjamset. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg har liksom gått tom for ulike måter å si takk på. Det er merkelig hvordan slikt fungerer. Når man ikke får oppmerksomhet, lengter man etter den. Og når man har fått den, vet man ikke riktig om det egentlig var dette man ville ha. Usikker på om man er ydmyk nok, om man gjør det rette, om dette er noe man har riktig godt av, er kanskje dette en følelse man får av det meste i livet. Det er litt overveldende alt sammen.

I går kveld la jeg ut et bilde av Knut Hamsun på Facebook, helt uten grunn og uten at det egentlig har noe med saken å gjøre. Eller kanskje det har det likevel. Knut Hamsun hadde verken blogg eller Facebook. Hvordan påvirket dette ham? Savnet han noe slikt å henge fingrene i da han satt på den lille hybelen han beskriver i “Sult”, bak vegger tapetsert med avisutklipp fra Morgenbladet, mens magen rumlet og tankene svumlet? Tenkte han noen gang at nå hadde det vært stilig å kunne sjekke “åssen det henger på feisbukk”, slik de nå om dagen tenker i det moderne Kristiana? Hva om jeg og Knut Hamsun hadde byttet? Hva om han levde nå, og jeg levde da han levde? Ville jeg skrevet annerledes da? Hvordan ville han skrevet nå? Ville jeg blitt den forfatteren han ble? Hvordan ville han sett på situasjonen vi har i dag?
Har vi i det hele tatt noen situasjon?
Hva skulle det vært?

Jeg har en venn (kan jeg kalle ham det?) som er veldig opptatt av eksistensiell angst. Noen ganger ser jeg bare på ham med et tomt blikk når han tar opp emnet, betegnelsen er liksom litt overveldende i seg selv … “eksistensiell angst”. Mens andre ganger, av en eller annen grunn, går det virkelig opp for meg hva han egentlig mener. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Noen ganger skyller det bare inn over meg med eksistensielle angsttanker, uten at jeg har det minste begrep, den svakeste anelse om hvordan jeg i alle dager skal få beskrevet hva jeg føler - og hva jeg egentlig føler i det hele tatt! Jeg kjenner det i hele meg, og det plager vettet av meg. Følelsen av å ikke klare å sette ord på noe som plager vettet av seg. Jeg klarer vanligvis å sette ord på det meste, men når det kommer til dette, når jeg noen ganger, gjerne når jeg sitter oppe om natten, “våkner” og får denne ekle, stikkende følelsen av at jeg egentlig sover fortsatt - at jeg har sovet hele mitt 18-årige liv - er det som om jeg ser på en film hvor jeg selv er hovedpersonen. Og jeg har ikke lest manus på forhånd.

(fortsettelse…)

Nissekro torsdag 20. desember

Hvis torsdagens nissekro for Stavanger- og Sandnesrussen var en fortelling, ville det vært en utrolig spennende fortelling! Kanskje det ER en fortelling? Kanskje jeg forteller den nå!

Det heter at du skal “tenke utenfor boksen” eller “think outside the box” hvis du skal være smart og lur og sånn. Men jeg har en tendens til å tenke alt for mye utenfor boksen. Jeg tenker så mye utenfor boksen at jeg ofte ikke eier tilstedeværelse inni boksen i det hele tatt! Dette skjer særlig i sammenhenger der jeg er i festlig selskap med mange alkoholiserte mennesker uten at jeg har drukket så mye selv. Da vandrer jeg bare rundt og titter på folk, ser etter kjente - som jeg ikke finner, og får tusenvis av idéer til noveller og romaner, historier og fortellinger, til mulige karakterer og til konflikter og intriger. Jeg har begynt å ta med meg kulepenn når jeg skal ut. Jeg har den oppi veska. Fortellingene ligger jo strødd ut over hele gulvet, i veggene, på taket - overalt. Når alkohol konsumeres og vante hemninger slippes løs er ingen spennende hemmeligheter og situasjoner trygge. Men jeg bruker ikke pennen. Så tøff er jeg ikke. Notere på russekro? De ville trodd jeg var gal. Egentlig er det ingen som ville brydd seg, men det vet jo ikke jeg, for jeg er jo bare lille Binka fra Elefantzonen… (Og jeg er ikke sarkastisk!)

Men jeg er ikke den eneste gale. Folk er gale på andre måter enn meg. Det vet man for eksempel når toalettsetet ligger på gulvet utenfor toalettet, og folk mister retningssansen og går inn når de egentlig vil ut. Jeg er helt bekymra over hvordan sprøhetsskalaen på russekroene bare stiger og stiger for hvert arrangement. Hvordan vil det bli i mai?! I 23-tiden var en stakkars gutt på vei ned trappene med jakken sin dyttet mot fjeset. Han kastet opp i vildenssky, mens han gikk; han spydde rett oppi jakken sin. Det hele ble grisete. Det må ha vært fælt for ham, og det var fælt for oss. Iallfall meg. Jeg skulle helst gitt ham et klapp på skulderen, en kartong melk, et M-julehefte og en boks med julekaker, men når jeg tenker meg om hadde han vel kastet opp det også - rett oppå strekene til Mads Eriksen. En russenisse, dritas to the bone - og Røde Sjøhus i Stavanger var fyllt til randen av dem! De tøt ut dørene; vinduene! Omringet av bimborussenissejenter med bimborussenissekjoler fra Kondomeriet, da musikken var dårlig, og ingen kjente nisser var i sikte; venninna var utenfor og røykte og utgangen var så full av ustødige nisser at det var umulig å komme seg forbi, gikk jeg en stund rundt og rundt, “outside the box”, og kjeda meg. Tenkte filosofiske tanker om ting jeg gjerne skulle ha skrevet om.
Og så fikk jeg øye på Henrik.

(fortsettelse…)