Da Elisabeth skrev om sine egne notatbøker, utfordret hun blant andre meg til å gjøre det samme. Jeg skal gi deg notatbøker, jeg! «Tell me that you want those kind of things that money just can’t buy!» Ja, det kan jeg fortelle deg! Det jeg vil ha er fred, kjærlighet og inspirasjon. Jeg vil ha ideer og mot og vilje til å ta notatene fra notatbøkene og forvandle dem til ordentlige bøker. Kanskje nettopp derfor er det at min største andel materialistiske eiendeler nettopp er notatbøker!

(fortsettelse…)

Akkurat i de dager der jeg skriver på mitt bidrag til Gyldendals barnebokkonkurranse, oppdager jeg en ny skrivekonkurranse. Denne er på websidene til Cappelen Damm og det er en Krim- og spenningsromankonkurranse. Med det første blir jeg spent og opprømt over å ha funnet hva det neste prosjektet mitt kan bli. Deretter slår det meg at jeg ikke en gang liker krim. Nå er jo ikke fremst nok en spesielt stor bokorm, men når jeg først gripet fatt i en bok, er det slettes ikke krim- og spenningsromanene. Politietterforskning og drap får meg til å gjespe. Ikke at jeg synes det ikke er fælt, eller nervepirrende, for det er det. Kanskje er det nettopp det som er problemet. Det jeg ser for meg som sterotypisk i krim- og spenningssjangeren er nemlig langdryge miljø- og karakterbeskrivelser som støvete gamle menn eller damer skriver ned på bakgrunn av virkelige kriminalhistorier som de har fått inn gjennom politiradioen de har stående på radioen. De skriver dem ned i lange, lange, lange, tykke bøker fordi de vet at alle har hørt om disse skumle sakene som skjer, alle er redde, og bruker de redsel til å gjøre seg spennende med vilje.

Et fremskritt er derfor da at første undertittel i Cappelens konkurranseutlysning er «Finnes det en ny måte å skrive krim på?»

(fortsettelse…)

God formiddag, alle sammen.
Jeg vil bare si en ting.
I går skrev jeg et skikkelig dårlig innlegg om filmen Art School Confidential. Jeg slettet det i dag fordi jeg fikk en følelse av at det forurenset det bildet av Elefantzonen.com som jeg føler jeg kan stå for. Men for å lære noe av feilen jeg begikk, er det riktig å finne en forklaring, for min egen skyld, på hvorfor det var så forkastelig.

Dette kommer til å bli en post om det å skrive. Jeg skriver den for min egen skyld. Det sies at du skal skrive om det du vet. Men når jeg finner ut at jeg vet noe, og når jeg bestemmer meg for å skrive om det for å fortelle deg hva jeg har funnet ut, oppdager jeg at jeg begår en stor feil. For da skriver jeg bare for å skrive som noen andre. Alt jeg skriver da, er verdiløst vås.

«Bare den som tar stoffet til det han skriver, direkte fra sitt eget hode, er det verdt å lese.»
Arthur Schopenhauer

«A woman especially if she has the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can.»
Jane Austen

Jeg må skrive FOR å finne ut noe. Jeg må finne det ut gjennom å skrive. Hvorfor skal jeg ellers skrive? Skal jeg skrive bare fordi det er stilig og underholdende? Jeg må tenke før jeg skriver, men jeg må tenke like mye når jeg skriver. Men da må jeg tenke på en annen måte, en tenkemåte jeg ikke alltid klarer å finne.

«I’m hearing images, I’m seing songs
No poet has ever painted»

Dette er et sitat jeg fikk fra en leser en gang da jeg hadde skrivesperre. Selv om ingen poet noen gang har malt, er enhver skribent som bare skriver - en total fiasko!
Det var bare det jeg ville si. Nå føles det mye bedre, takk.

Det er ikke gøy å skrive lenger.
Jeg vet ikke hvorfor.
Det er en rar følelse.

Tips mottas med takk.

Hilsen forfatterspiren (liksom)

Skrivekonkurranse?! Hvor? Jeg er med!
Novellekonkurranse?! Enda bedre! Jeg er klar!
Og så sender jeg inn og så glemmer jeg at jeg har deltatt før de plutselig ringer meg mens jeg er … mens jeg er … Du vil ikke tro det enda jeg sier det er sant: På biblioteket!

1 ubesvart anrop fra J.M. Stenersens forlag.

(fortsettelse…)

Fingrene flyr over tastaturet etter tre korte linjer og det virker så enkelt å skrive nå men det er det egentlig ikke for det er vanskelig å skrive og noen ganger lurer jeg på om jeg egentlig kan det, nå har jeg ikke skrevet på nesten to dager (og ikke blogget på nesten to UKER) og det begynner å irritere meg og gjøre meg gal og forbannet men kanskje er det bare fordi jeg føler at jeg må skrive noe bra for jeg klarer ikke å skrive noe bra på kommando og nå bruker jeg det teite ordet igjen, kommando, det er så dumt jeg burde ikke bruke det men jeg kan jo ikke skrive og jeg kan knapt noen ord, det er snart ikke flere ord igjen å bruke og nå prøver jeg å skrive uten å tenke, bare skrive det jeg tenker men det vil jo si at jeg ikke tenker men det er sånn jeg skriver best altså ved å skrive uten å tenke for når jeg tenker at jeg skriver altså når jeg vet at jeg vet at jeg skriver når jeg skriver så klarer jeg ikke å skrive noen ting, det handler om å lure seg selv til å oppleve følelser man aldri har hatt og om ting man aldri har opplevd og likevel bringe litt av seg selv med i alt dette uten at man prøver å skrive bra eller skrive fordi man må skrive fordi hvis man må streve for å skrive så burde man ikke skrive i det hele tatt, da burde man gjøre noe annet jeg vet ikke hva men i alle fall ikke å skrive men jeg kan ikke gjøre noe annet jeg må skrive og jeg tenker på om jeg kanskje skal skrive en novelle om det å være lost slik som hun som fortalte meg om i går, alt det der, men så tenker jeg om jeg bør skrive den i førsteperson eller tredjeperson kanskje andreperson, jeg begynner å tenke på den som skal lese novellen, publikummet, jeg vet ikke om jeg bør tenke på den som skal lese eller om jeg må tenke på noe annet, jeg vil så gjerne skrive, jeg vil kjenne at det bruser inni meg og at jeg ikke klarer å la være, at det er så enkelt, å tenke gjennom skrivingen det er slik når jeg er inspirert men jeg har ikke følt det slik på noen dager nå men nå føler jeg faktisk at jeg begynner å klare det igjen dette er en ganske bra skriveøvelse må jeg si kanskje jeg skal fortelle om den til noen andre eller hvem bryr seg nå egentlig om å lese om mine skriveproblemer og hva jeg gjør for å løse dem, jeg løser dem i hvert fall, kanskje noen andre også har problemer med å skrive akkurat nå men hvorfor skal jeg hjelpe dem de skriver sikkert mye bedre enn meg og hvis noen leser det vi begge har skrevet vil det jeg har skrevet virke ekstra dårlig og da er det meningsløst og da har det ikke noen verdi i det hele tatt men det er jo en fæl ting å tenke men må man ikke egentlig være ganske fæl for å skrive, det handler jo om å lyve for seg selv og andre, om å skrive seg et sted, et lite rom der vi kan være alene med oss selv eller et sted der vi kan være med de vi savner og aldri har møtt samt de vi har møtt, og som vi vil, men som vi aldri kommer til, å se igjen

Dette er et godt skriveråd: «Aldri prøv å skrive godt». Men det som er problemet med å sitere på denne måten, er at jeg aldri vet om jeg har funnet på det selv, eller om jeg har hørt det et sted. Det er frekt å ta noen andres ord og påstå det er sitt eget. Jeg lurer på om det virkelig var Heraklit som sa «Alt flyter» eller om det egentlig var en annen, bare at Heraklit hadde glemt at han ikke hadde funnet på det selv.

(fortsettelse…)

Dette forlaget kan si hei til deg også!

Den første refusjonen måtte få sitt eget innlegg. Den var et viktig moment i en forfatterspires liv. I tillegg var den kanskje det eneste en forfatterspire er garantert å få erfare av forfatterlivet. Refusjonen er det aller første møtet.

Jeg prøvde ikke å oppnå noe med å skildre dette i den nevnte posten, annet enn å helbrede meg selv, noe jeg også gjorde. På kjøpet kom likevel en virkelig interessant effekt susende på e-post:
«Håper du ikke har mistet helt motet.»
Dette sa Andrew Rasmussen, som sammen med en gruppe andre i Oslo-området har startet et ungdomsforlag som heter Young Book Society. Konseptet er like treffende som det klinger: Dette er et ungt forlag med friske, vågale øyne. Et lys i enden av tunellen altså. Og ikke bare det. En eksplosjon av farger over forfatteruniverset, når tradisjonsrike publikasjoner som Gyldendal og Vinduet begynner å myse.

Young Book Society har allerede antatt poeten Bastian Brekken med diktsamlingen «Dagshumør» som kommer allerede i juni/juli.

Nå tar forlaget dessuten sikte på å gi ut en antologi med unge skribenter.
«Jeg kan godt blogge litt om dere!» sier jeg.
YBS har ikke akkurat noe imot det.

«Vi trenger flere unge “forfattere” så det er positivt at du ønsker å skrive litt om oss og gi litt info til andre som du kjenner. Gjerne be andre om å ta kontakt.»
(rasmussen243 [snabel-a] hotmail [dot] com)

Så der har du den.
Vi sees på stjernehimmelen, alle mine kjære lesere!

For en stund siden skriblet jeg ned en inni granskauen personlig novelle og sendte den i full fart inn til litteraturtidsskriftet Vinduet. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Egentlig var det bare en kladd. Jeg kan visst være litt spontan jeg også. Det er ikke måte på hvor spotan jeg var. Jeg tenkte at det ikke var noen vits i å ikke gjøre det, og fulgte mitt tankeløse innfall, noe jeg tydeligvis ikke skulle gjort.

Kjære [ ]

Takk for teksten “[ ]”, som nå er lest og vurdert i redaksjonen.

Vi må dessverre meddele deg at vi ikke ønsker å gå videre med den. Vinduet mottar flere hundre bidrag i året, og nåløyet er derfor svært trangt.

Med vennlig hilsen
Vinduet-redaksjonen

Jeg kjente et stikk i hjertet, et grusomt stikk, og følte meg så dum som aldri før da jeg leste disse e-mail-ordene. Samtidig er det litt stilig, litt; her er min første refusjon. Jeg kommer til å få flere slike. Derfor må jeg lære meg å bli refusert. Jeg vet det. Det er en del av det å være forfatter.

Jeg trengte litt trøst og googlet forfatter + refusert. Og trøst fikk jeg. Da dukket det nemlig opp en artikkel fra Dagbladet.no: Hamsun refusert!

«I august 1999 mottar samtlige norske forlag en novelle i posten. Alle refuserer den. Det burde de kanskje ikke ha gjort, novellen er skrevet av Knut Hamsun.»

Artikkelforfatteren Vidar Kvalshaug skriver her om det belysende eksperimentet. Han har tatt en gammel Knut Hamsun-novelle, gitt karakterene andre navn og signert den «Ole K. Pedersen», som fra Knud Pedersen, som var navnet Hamsun brukte på sine første bøker. Selv Knut Hamsuns eget forlag, Gyldendal, refuserte novellen med følgende avslag:

«Forlaget mottar en stor mengde manuskripter hvert år, og vi må stille svært strenge krav til originalitet og litterær kvalitet for at utgivelse kan komme i betraktning.»

Og som herr Vidar kommenterer eksperimentets resultat:

«Dette skulle du visst, Knut Hamsun. Forlaget du holdt liv i ved å la dem utgi bøkene dine gjennom femti år, og som du eide store aksjeposter i, synes ikke arbeidene dine er originale eller at de har nok litterær kvalitet til å kunne utgis. Bra nok for Nobelpris, men ikke bra nok til å bli utgitt i år 2000.»

Dette er herlig!
Vidar spør: Hva slags kriterier ligger til grunn når Hamsun blir refusert av samtlige norske forlag? Er forlagene rett og slett for strenge eller går de bare etter hva de tror er trendy? Eller er Hamsun rett og slett avleggs og uinteressant?

Jeg føler meg bedre allerede. Takk, Vidar.
Og Vinduet: Bare vent … Bare vent …

Foto: Dette er Astrid Lindgren

«Russekort!!!» roper barna de dagene jeg gidder å ha på russebuksa - ellers er jeg som usynlig for dem - men nå går jeg villig ned i den lommen jeg har skrevet «l’amour» på og deler høflig ut; «Vær så god; vær så god; vær så god, og ett til deg også - vær så god».
«Takk,» piper de kort og løper sin vei. De tror ikke jeg hører dem, men idet jeg tilsynelatende forlater dem, den travle russen Binka, på vei til skolen, FØR sin første kopp med kaffe, tar de feil. Jeg får nemlig med meg nøyaktig hva de sier; den strategiske russekort-innsamlingen de bedriver:
«Okei, det er siste på dette området. Nå går du over der og tar de, og så møtes vi her, okei?»
Jeg ser for meg små russekort-jegere med walkie-talkie, helikoptere som vokter over skolebygget og som kaster inn de små sparkesyklende handlingsguttene og jentene som strever hardt for å gjennomføre den praktiske delen: «Russekort!!!». Som om disse små røde bitene av papir med bilde av meg selv på og teksten «www.elefantzonen.com» er mat til sultne mager i Romania, varme vinerbrød, Bob Dylan-konsertbilletter, eller noe annet heftig. Jeg husker da jeg løp rundt slik selv. Nå har jeg en hel boks med mine egne kort å dele ut. «Du kan godt få to hvis du vil?» Den lille jenta har en hel bunke i den lille hånda si. Jeg lurer dette vil gi zonen noen ekstra treff.
Disse små menneskene kan nemlig komme til å være mine fremtidige lesere.

(fortsettelse…)

Har du sett Lost in Translation?

Ja, men jeg synes den var kjedelig.

Hæ?!

Jeg sovna av den.

Hva?
(snur seg) Du da? Har du sett Lost in Translation?

Eeeem. Jeg tror det. Nei, jeg husker ikke. Kanskje?

Hva? Kanskje?!

Du har tydeligvis sett den …

Ja, det er en kjempefin film.
Lost in Translation er virkelig en ordentlig fin film.

Du har visst begynt å se film nå, på ordentlig?

Jo …

Ja, for før var du bare sånn «jeg er abstrakt, jeg er distré og klarer ikke å følge med»

(fortsettelse…)

Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet?

Et essay om medieetikk

Hva kan jeg si om ytringsfrihet? Jeg står jo bare i fare for å si noe alvorlig galt! Jeg vet at jeg ikke kan ytre nøyaktig hva jeg vil. (Hvordan vet jeg dette…?) Et sted på veien mot ytringsfrihet, mens vi går tur på den smale skogstien og tenker på medienes funksjon i utgangspunktet; å informere, kommunisere og være som en slags samfunnets vakthund som tar tak i saker som ellers ville blitt børstet under teppet, finnes det nemlig også et farlig sted nær den smale stien, en skummel avstikker som vi helst bør unngå. Vi møter den et sted på den andre siden av streken. Der bor nemlig den dårlige presseskikken. Roter du deg vekk dit, blir du sett på som etisk uansvarlig. Da vil kanskje ingen høre på deg igjen. Dårlig etikk, en skummel ulv. Men hva med ytringsfriheten? Hva er igjen av journalisten når hun slutter å bryte folkeskikken, når hun selv er med på å børste saker under teppet? Skal vi avlyse reisen til ytringsfriheten, bare fordi vi står i fare for å bli stukket av en mygg?

(fortsettelse…)

Det er litt rart. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg liker meg så dårlig på skolen, faglig sett, for egentlig gjør vi jo det jeg liker aller best å gjøre. Forutenom bare det å lære, så holder vi på med medier og det å kommunisere, om retorikk, narratologi og etikk. Det er nesten litt filosofi - noe jeg finner intellektuelt tiltrekkende på en særdeles lidenskapelig måte.

Så det er rart. For på skolen blir disse emnene, tro det eller ei, til noe skikkelig driiiiiiiiiit. Jeg mener det. Driiiiiiit. Jeg er så dritt lei og ingenting jeg lager har mening. Jeg klarer ikke å legge hjertet og sjelen min i noe arbeid lenger, slik jeg gjorde da jeg gikk et år på Noroff Mediegymnas første året på videregående. Hvorfor? Har ikke peeeiling. Nettopp derfor er det kanskje at jeg av og til fortsatt går rundt med Noroff-genseren når jeg vandrer rundt på offentlige Lundehaugen videregående skole, som for å holde håpet oppe i disse tider når jeg bare har fått 3-ere og 4-ere i medieprosjektene mine.

Fortjent kan det gjerne være, jeg skal ikke en gang uttale meg. Det tankevekkende for mitt eget vedkommende, er bare at jeg ikke en gang føler meg såret. Jeg tar det riktignok personlig, slik jeg gjør med alt - men av en eller annen grunn er jeg ikke fornærmet. Jeg føler meg bare snytt for det jeg innerst inne ønsker jeg kunne fått til. Men hvorfor går det ikke? Jeg føler meg en smule irritert over at ingen der borte på skolen er villige til å lære meg teknikker for det å forme og styre kreativitet. Jeg er lei meg for at lærerne har et så tilsynelatende avslappet forhold til det vi driver med, og ingen holder banebrytende forelesninger der de sier: «KREATIVITET! Det er viktig! Dette betyr noe! Det dere produserer har mening, og vi skal hjelpe dere personlig for å nå de målene dere setter dere.» Jeg skulle ønske jeg var omgitt av engasjerte, lidenskapelige - gjerne litt småsprø - men likevel genuint og ekte lidenskapelige mennesker.

(fortsettelse…)

Det er seks dager siden jeg blogget sist, og jeg lurer på om dere lurer på hvordan det står til med meg. Det går opp og ned med både det ene og det andre. Jeg har skrevet nynorsk i fem timer i dag og begynte nesten automatisk å skrive på sidemålet mitt når jeg skulle skrive dette, en skremmende tendens. Jeg gikk tjue minutter før tiden var ute. Det var ganske nervepirrende, men lite overraskende. Jeg er nesten alltid den siste som forlater åstedet på slike skriveprøver. Det er et merkelig konsept det å samles for å skrive, sitte i fem timer og ikke veksle et ord, for så å gå, uten å si noe. Men da Devendra Banhart gikk, listet hun seg bort til meg og spurte om jeg ville ha resten av Feel Good Drinken hennes, noe jeg synes var særdeles hyggelig. Skrivingen gikk bedre med fruktsukker i blodet, helt til jeg flere ganger senere måtte stoppe opp og tenke: Hva er det egentlig jeg skriver om? Hva i alle dager …

(fortsettelse…)

Hva skjer når du skriver 19 sider i moleskineboken din i strekk? Uten pause. Skrive, snu side, skrive mer, snu side, skrive mer, snu side, skrr…. ja, enda mer, snu side, og enda mer skriving, uavlatelig, gjennom smerter i håndleddet og setninger som starter men som ikke slutter noe sted, og du bare skriver dem og starter på nye for så, etter noen forsøk, komme frem til en forståelse, i det minste for deg selv. Eller jo, en allmenn forståelse også, det er ikke det, men hva er det egentlig som skjer når du skriver sånn, når du tenker ekstremt mye på noe, og plutselig bestemmer deg for å notere en liten snutt. En snutt som viser seg å bli et 19 notatboksiders hav av en ørliten novelle. Et førsteutkast iallfall. Et ukorrigert resymé av en episode du gjerne skulle opplevd igjen, og igjen, og igjen, men som du aldri vet om vil fortsette, og det er kanskje derfor du skriver om det, for dette nittensiders sammendraget, eller denne fullange sceneanvisningen, kan være det eneste sporet du noen sinne vil sitte igjen med. I tillegg til et vondt håndledd, såklart. Og en tom innboks. Og en liste over ting du må gjøre men ikke gidder eller makter å konsentrere deg om; det er ikke at du skulle ønske du klarte å konsentrere deg, for egentlig er forstyrrelsen så fin at den kunne vært der for alltid; og en fullmåne som lyser og er rund, men som ikke nødvendigvis er slik over alt … ikke alle steder … hvilke steder? -hvordan ser den ut hos deg?

Og nå over til litt musikk…

1. Beirut Nantes
2. Grizzly Bear Knife
3. The Moldy Peaches Anyone Else But You
4. The Cure Just Like Heaven
5. Charles Trenet C’est si bon
6. Yeasayer 2080
7. George Harrison Bangla Desh
8. Lykke Li Everybody But Me
9. Sufjan Stevens For The Widows In Paradise, For The Fatherless In Ypsilanti

Jeg fant plutselig ut at jeg har veldig dårlig tid. Jeg har mye å gjøre. Allerede i neste uke skal featuren om blogging være ferdig, jeg begynte nettopp. Andreutkastet av teatermanuset skal være sendt innen 3. mars. 2. mars reiser jeg dessuten på klassetur til Berlin. Men allerede på onsdag skal jeg ut i verden. Da skal jeg nordover, til Haugesund, i 19-årsdag til Fie, som jeg aldri har møtt før, men som jeg bare kjenner gjennom blogg. Jeg skal ta bussen. Det tar to timer. Jeg skal ha med gave og jeg gleder meg, samtidig som jeg er litt nervøs. Jeg skal lage dén fotoreportasjen og er ganske spent på alle de nye fjesene jeg skal møte og hilse på. Vi skal spise kake!

Greit.
Men det var ikke kake jeg skulle snakke om nå.
Jeg skriver som sagt feature om blogging. Elisabeth skrev også om blogging i dag, og det hele ble ganske interessant. For hun har et litt annet syn på blogging enn vi er vant til. Eller. Hva «de» er vant til.

Elisabeth mener at blogging er ikke det samme som det en gang var. Hun bemerker at blogging ser ut til å gå i en retning av hard konkurranse, noe hun ikke liker. Sånn var det ikke før. «Dagbokblogging er visstnok ikke kult lenger,» sier Elisabeth. Hun vil ikke skrive om Manuela-saken og Lommemannen. Eller: Hun klarer det ikke. Elisabeth vil skriver om det hun kan: Hverdagen sin. Er det noe galt i det, liksom?

(fortsettelse…)

Hvorledes kan min, hva vi kaller for livskvalitet - beholdes høy eller bli høyere? Og livskvalitet, det går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man har og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?
(Arne Næss)

«De er i en vanskelig alder», sier de gamle og ser på de unge som prøver å realisere seg selv. Men hvilken vanskelig alder er de vel ikke i selv, der livet er i ferd med å renne ut som et timeglass og mer og mer i livet er i ferd med å bli for sent. Om det ikke allerede er blitt det. «Var det dette som var livet…?», må de tenke, mens det er flere somre bak dem, enn det er i sikte.

(fortsettelse…)

Denne helgen har jeg møtt to ordentlige dramatikere! Maria Tryti Vennerød og Jesper Halle, som begge også har mottatt Ibsenprisen og ifølge dansken er to av landets fremste dramatikere, hadde flydd helt fra Oslo til oss i Skrivelyst-gjengen på Rogaland Teater for å hjelpe oss med manusene våre. De to dramatikerne skal være våre konsulenter idet vi trér inn i den viktigste, og angivelig mest spennende delen av hele manusarbeidet; nemlig bearbeidingen.

Jeg, Idunn, Kjersti og Eirik var antagelig litt nervøse alle sammen, iallfall jeg. Hittil har vi skrevet hvert vårt manusutkast. Vi har sendt dem inn; Maria, Jesper og dansken har lest dem, snakket om dem, analysert dem, diskutert dem på forhånd, grublet og tenkt på dem både i over- og underbevisstheten; uten at vi har vært tilstede. Men nå var vi her. Og vi så dem i øynene. I tur og orden hadde vi en lengre samtale med enten Maria eller Jesper, under fire øyne. Vi snakket om det vi hadde skrevet, analyserte det på nytt, og ble stilt spørsmål. Ikke spørsmål som vi skulle svare på i slik forstand at vi skulle selge stykket vårt, eller overbevise konsulenten om at de valgene vi hadde tatt, var riktige. Men heller slik at vi skulle få bedre oversikt selv, over hva vi egentlig ville si med stykket, og hvordan vi skulle få det bedre frem.

Det ble understrekt mer enn én gang at det er VI som tar valgene. VI bestemmer. Dette er VÅRT teaterstykke. Og vi tar alle endelige valg. Konsulentene er bare der for å introdusere oss for noen av de veiene som er der, mellom høye trær og breie busker. De viser oss rundt, i teaterskogen, i tåkelandskapet.

(fortsettelse…)

Det var på biblioteket. Det var rett før dagens aller første kaffe. Det var akkurat da jeg fant ut hvilke bøker jeg kan komme til å få lyst til å skrive en gang. Helst nå. Det kommer og går, glipper ut av hendene mine så snart jeg har fanget det, og jeg logger på pesen for å blogge om det slik at følelsen ikke forsvinner. Men siden det tar så lang tid å logge på disse fjollete steinaldermaskinene, er det kanskje allerede for sent.

Fra hylla så den på meg, allerede før jeg så på den, og den hvisket «se på meg», og jeg så på den: Gunnhild Øyehaugs «Stol og ekstase». Og jeg tok på den. Jeg tok den nærmere og leste: «essay og noveller…». «Det er jo som en blogg», tenker jeg, «essay og tilfeldige, lekne, forvridde, samtidsdigresjoner og novelleaktige øyeblikk», like før jeg oppdager at «åh, det er jo på nynorsk». Men det stopper meg ikke i å like det. Devendra Banhart ler når jeg spretter bort til bibliotekaren og gir henne boka. Jeg vet ikke hvorfor hun ler, for det er vel ikke noe å le av at jeg låner en bok jeg aldri har hørt om før, mest fordi den hadde en fin forside? Bibliotekaren ler ikke.

Jeg har et nytt prosjekt på gang. (Eller har jeg virkelig det?)
Vi har fått en oppgave om sjanger, hvor vi skal velge en sjanger og fordype oss i den gjennom en teoretisk sjangeranalyse. Så skal vi, på valgfri plattform, lage et fysisk produkt i denne sjangeren. Jeg har valgt «postmodernismen» som min sjanger, muligens en smule påvirket av særemnet om filosofiens litteraritet. Nå skal jeg skrive en featurereportasje! Om blogging!

(fortsettelse…)

Her jeg sitter, skriver på særemnet om filosofiens litteralitet, har jeg oppe sånn circa fem-seks tekstdokumenter tror jeg. Jeg teller dem ikke, jeg antar bare hvor mange de er, og roer meg med det. Strødd over hele skrivebordskjermen ligger de og ruger på det SCHVÆRE særoppgaven jeg skal levere på mandag. Jeg vet ikke om emnet er for stort, eller om jeg har tatt meg vann over hodet. Jeg har mye igjen. Jeg gir vekslevis opp, er vekslevis ivrig. Likevel åpner jeg enda et tekstdokument. Jeg må bare blogge noe. Hvem blogger jeg for? Meg selv? Eller deg?

Nåvel, denne er for meg. Jeg har en så sinnsykt trang til å skrive en slags novelle nå. Jeg mener å huske at noen en gang sa at “vi skriver for å føle oss mindre alene“. Det stemmer. Det er ikke det at jeg føler meg så forferdelig alene i sammenligning til hvordan andre måtte føle seg, men akkurat nå trenger jeg sårt å skrive om noe som jeg ikke kan uttrykke på noen annen måte enn gjennom en novelle. Eller en roman. Men vi sier først novelle, det er så lite, roman er så stort, romaaaaan, det er som om jeg aldri kommer til å klare det, selv om jeg allerede på mandag vil ha fullført noe stort. Det virker så usansynlig, men det kommer til å skje, selv om jeg må døgne hele helga og samle alt søvnbehovet i en sovepose som jeg snører igjen og dytter under senga. På mandag kommer jeg til å holde en minst 15-siders selvskrevet utredning om filosofiens litteralitet i hendene.

(fortsettelse…)

Det er storm i Stavanger. Den heter visst Tuva og den blåser alle regndråpene rundt omkring overalt slik at håret blir vått og bustete og kinnene røde og kalde. iPoden spiller Beirut, og desto fullere blir hodet av vanskelige tanker om fortiden og fremtiden. Det er vanskelig å være en ung filosof i vår tid, men jeg finner forståelse i den lille boken om Arne Næss’ ungdomsår som handler om hvordan Arne Næss ble filosof.

Jeg har ikke kommet så langt enda, men det jeg har lest gjør meg god og varm inni meg. Jeg er glad jeg har evnen til å interessere meg for slike ting, at jeg har denne brennende lidenskapen som gjør at jeg kan søke trygghet under ord og uttrykk som “filosofiens litteralitet” og “onomatopoetikon”. Når alt annet flyter, står filosofiavdelingen alltid fast på biblioteket, hvor jeg kan søke tilflukt ved å lese små biter av tung filosofisk teori som jeg ikke en gang forstår. Det gjorde ikke Arne Næss heller da han ung og nysgjerrig smakte på hva som rørte seg utenfor hverdagens vanlige tenkning. Selv om jeg ikke forstår, er det drivkraften i det å en dag forstå, som motiverer meg til å klatre videre. Det er en fin tur, med masse blomster langs veien. Så jeg klager ikke.

(fortsettelse…)

Klarer du å se liiiiiitt tristere ut? spurte dansken sarkastisk mens jeg satt og så ut av det åpne vinduet fra førersetet i minibussen til Rogaland Teater. Bussen, som skal ta mitt og de andre tre skribentene sitt manus med på turné rundt i Rogaland mot slutten av 2008. Fotografen spankulerte frem og tilbake og prøvde å finne ut hvor han ville ha oss. Det hele var litt psykidelisk. Men jeg var ikke trist. - Du er bare litt melankolsk, sa Idunn, som sto ved siden av meg. Kanskje hun hadde rett.

Da jeg sluttet på skolen så tidlig som klokken 11 i dag pga. lærermangel og frihet til å jobbe med særemnet som vi ville, var jeg raskt en tur hjemom for å hente macen min. Så reiste jeg til Stavanger, hvor jeg satt på Sting Café i noen timer og skrev noen biter på særemnet mitt med den pulserende tittelen “Filosofiens litteralitet”. Jeg har aldri gått på kafé alene før, og iallfall aldri for å skrive. Men jeg tenkte, siden photoshooten på teateret skulle være klokken 4, hvorfor ikke bruke timene jeg hadde til rådighet iallfall til å prøve å gjøre noe jeg alltid har villet gjøre. Noe som kunstnere av alle tider synes ha gjort hele tiden; skrive, på kafé. Samme hvor pretensiøst det måtte høres ut.

(fortsettelse…)