Da jeg var liten ville jeg bli astronaut

Da jeg var liten ville jeg bli astronaut, selv om jeg var hun lille jenta som aldri ville ta karusellene på tivoli. Enten var jeg ei skikkelig pyse, eller så var jeg bare utrolig smart. Jeg visste at vi ikke kom oss noe sted av å snurre rundt på den måten.
I natt kom den første […]

Trafikalt grunnkurs

Vi sitter rettet mot en tavle, det er som å være tilbake på skolen igjen. Kjørelærer-personen har gått ut for å hente mer kaffe, han fungerer bedre som barrista enn som kjøre-foreleser. Utenfor er det en skjerm som viser kollisjoner. Plastikkdukker kjører inn i vegger og brekker nakken. De knekker som pepperkaker. Kollisjonsputene spruter ut […]

Metteur en scène

I juni 2010 skal hele KHiO samles her, i den gamle seilduksfabrikken på Grünerløkka.
«Hun forteller deg hva hun drømmer om - og det er kanskje enda mer privat enn hva som skjer med deg i det virkerlige livet.»
Dette sa Virrvarr om meg under Tordenbloggens første runde. Folk liker å lese om drømmer! Det er bra, […]

Binka trenger din stemme!

Hjertet hamrer fortere. Et elefanthjerte hamrer saktere, men selv dét dundrer en del når en ny pulje står klare for avstemning på Tordenbloggen. Er jeg med i denne? Er jeg? Er jeg? Jeg scroller ned, og ned, og ned, og der er jeg! Elefantzonen. Du-dunk!
I dag kan du stemme på meg *ta-daa!* (og mange andre […]

E der någen i Aberdeen? del III

Så var det denne Aberdeen-saken min. Det går urovekkende tregt. Jeg klarer ikke helt å finne melodien som jeg vil bruke. Ja, for alle vet at selv journalistikk er som å skrive musikk. Jeg tror noe av problemet er at saken er så personlig for meg. Og selv om den ferdige artikkelen skal være et […]

Pose?

Nei takk! Jeg har handlenett!
På fredager, i den lokale dagligvarebutikken, er det egne posepakkere. Sikkert fint for de slitne som kommer rett fra jobb, og som i tidenes løp har trukket seg lengre og lengre ned i verdens kaninpels og sluttet å undre seg over den magiske flosshatten som verden kommer fra. Jeg er helt […]

Å flyte på havet

Nå har jeg ikke blogget på lange tider. Jeg tenker det er på tide å vende tilbake. Det har virket så overflødig å brøle skriftlig i offentligheten i det siste. Jeg har ikke hatt ord. Den rytmen som vi vanligvis bruker når vi skriver, den har ikke vært der.
Alt flyter. Det føles som om jeg […]

«Aftenbladet merker at Kari Sabine Malmin har noe på hjertet.»
Stavanger Afteblad, 28/09-2007
«At the Closerie des Lilas I sat in a corner with the afternoon light coming in over my shoulder and wrote in my notebook. The waiter brought me a café crème.»
Ernest Hemingway
Bloggurat

Personlighetstype

Click to view my Personality Profile page

«It's all the same urge, the same expression, the same message. Some day, it might come out graphically, another day, it'll come out in words.»
Lawrence Ferlinghetti

Postmodernisme

Postmodernisme er en stilepoke/sjanger som blomstret på 80-90-tallet. Selv mener jeg det kan virke som om postmodernismen har sin rot allerede i den frie og umaterialistiske hippiebevegelsen på 60-70-tallet, som opponerte mot den normbegrensede og pliktoppfyllende krigs- og foreldregenerasjonen. Begrepet opptrer allerede i siste del av 1960-årene i forbindelse med billedkunst fra Andy Warhol i amerikansk popkunst.

Postmodernismen kombinerer stil- og sjangertrekk fra forskjellige historiske epoker og kulturelle områder; samt religiøse og ideologiske tanker fra mange forskjellige kilder, forskjellige stilepoker og stilnivåer – mellom gammelt og nytt, høyt og lavt, ofte på en distansert og ironisk måte uten å bry seg om hvorvidt de passer logisk sammen. Et postmodernistisk trekk er å konsentrere seg om verdier knyttet til livsstil, livskvalitet og moralske spørsmål, fremfor økonomiske og materialistiske emner. Dette kan komme av at foreldrene til etterkrigsgenerasjonen hadde grunnleggende verdier i vestlige industrisamfunn, knyttet til vekst og velstand. Da disse behovene kom på beina igjen, skjedde det en generasjonsforvandling. Der den eldre generasjonen hadde blitt formet av en historisk periode med økonomisk depresjon og materiell knapphet, kunne den neste generasjonen ta dette for gitt. Der foreldregenerasjonen hadde arbeidet for å bygge opp en økonomisk og kulturell velstand, søkte den nye postmoderne strømningen byggesteinene i seg selv; å dekonstruere dem; bygge alt fra hverandre og vise, ikke overbevise, men bare glippe ut vage, distanserte, upersonlige uttrykk av at hele vår oppfattelse av virkeligheten er sammensatt av absurditeter og tilfeldige gjentakelser.

Les videre »

binka på twitter